Jesus er lívsins breyð

Eftir hetta fór Jesus avstað til økið hinumegin Galileuvatnið ella Tiberiasvatnið. Og stór mannamúgva fylgdi honum, tí at tey sóu tey tekin, sum hann gjørdi á hinum sjúku. Men Jesus fór niðan á fjallið og settist har saman við lærusveinum sínum. Men páskir, hátíðin hjá Jødum, vóru í nánd. Tá ið Jesus nú lyfti upp eygum sínum og sá, at stór mannamúgva kom til hansara, sigur hann við Filippus: »Hvar skulu vit keypa breyð, so at hesi kunnu fáa nakað at eta?« Men hetta segði hann fyri at royna hann; tí at sjálvur visti hann, hvat hann ætlaði sær at gera. Filippus svaraði honum: »Breyð fyri tvey hundrað denarar røkkur ikki til hjá teimum, so at hvør teirra kann fáa eitt lítið sindur.« Ein av lærusveinum hansara, Andrias, bróðir Símun Pæturs, sigur við hann: »Her er ein smádrongur, sum hevur fimm byggbreyð og tveir fiskar; men hvat munar tað hjá so mongum?« Jesus segði: »Latið fólkið setast niður!« Men har var nógv gras á staðinum. Tá settust kallmenninir niður, okkurt um fimm túsund í tali. Jesus tók tá breyðini, og tá ið hann hevði takkað, býtti hann tey til teirra, sum setstir vóru niður, somuleiðis eisini av fiskunum so mikið, sum teir vildu hava. Men tá ið teir vóru mettir, sigur hann við lærusveinar sínar: »Hentið saman breyðmolarnar, sum leypa av, so at einki fer til spillis!« Teir hentaðu teir so saman og fyltu upp í tólv tægur av molum, sum vóru til avlops av teimum fimm byggbreyðunum hjá teimum, sum høvdu etið. Tá ið nú fólkini sóu tað tekinið, sum hann hevði gjørt, søgdu tey: »Hesin er av sonnum profeturin, sum koma skal í heimin.« Tá ið Jesus tí skildi at teir ætlaðu at koma og taka hann við valdi, til tess at gera hann til kong, fór hann aftur avsíðis niðan á fjallið, einsamallur í einingi (Jóh 6,1-15).

Inngangur

5000 menn savnaðust um Jesus henda dagin við Galileuvatnið. Og í javntekstinum hjá Matteusi fáa vit at vita, at hetta var umframt konur og børn (Matt 14,21). Mannamúgvan hevur altso verið øðiliga stór, ja, kanska uml. 20.000 í tali. Men hvat var tað, sum fekk so mong menniskju til at savnast um Jesus tá? Og hvat er tað, sum fær okkum til at savnast um tann sama mannin í dag? Tað er einki at taka feil av, at bæði mannamúgvan tá og vit her í dag savnast um Jesus, tí at tað er nakað heilt serligt við honum. Men hvat er tað, sum ger hann so serligan? Tað er tann avgerandi spurningurin! Hvør er Jesus? Og hvat er hann fyri teg og meg? Hetta eru spurningar, sum vit fara at hyggja eitt sindur nærri at í dag.

Tekin

Dagsins evangelium byrjar við orðunum ”Eftir hetta…” Og vit spyrja sjálvandi: ”Eftir hvat?” Tað mest natúrliga er at hugsa, at hetta sipar til hylin í Betesda, har ið Jesus grøddi ein mann, sum hevði verið sjúkur í 38 ár (Jóh 5,1-18). Undrini, sum Jesus gjørdi, fingu fólk í hópatali til at fylgja honum. Ella sum vit hava lisið: ”Og stór mannamúgva fylgdi honum, tí at tey sóu tey tekin, sum hann gjørdi á hinum sjúku” (v. 2). Ferð eftir ferð síggja vit, at Jesus hevur miskunn við menniskjum. Hann sær tey sjúku, tekur hjartaliga synd í teimum, og ger tey frísk. Og, sum vit hava sæð, so hugsar hann eisini um okkara dagliga breyð. ”Hvar skulu vit keypa breyð, so at hesi kunnu fáa nakað at eta?” sigur hann við Filippus (5). Jesus hevur altso miskunn við okkum, tá ið tað snýr seg um okkara likamliga tørv. Hann sá likamliga tørvin hjá hesi svøltandi mannamúgvuni og vildi taka sær av teimum. Tí brúkti hann eisini Guds skaparmegi og mettaði alla mannamúgvuna við fimm breyðum og tveimum fiskum. Eitt stórt undur hendi við Galileuvatnið henda dag. Men í roynd og veru eru vit vitni til líka so stór undur í gerandisdegnum. Ella sum Mikkjal á Ryggi sigur:

”Men sjáldan rennur mær og tær í huga, / at tílík undur vit so ofta skoða; / eitt lítið fræ í døkka mold vit sáa, / á heystardegi ríka frukt vit fáa” (Sl 151).
Miskunn

Onkur hevur lýst miskunn sum tín líðing innan í míni bringu, og eg haldi, at hetta er ein góð lýsing av miskunn. Tín líðing innan í míni bringu. Soleiðis hevði Jesus tað viðvíkjandi tí stóru mannamúgvuni við Galileuvatnið. Og soleiðis hevur hann tað eisini viðvíkjandi okkum í dag. Hann kennir okkara likamliga tørv. Harumframt kennir hann eisini okkara andliga tørv. Og í grundini snýr dagsins tekstur seg um okkara andliga tørv. Hesi tekin, sum Jesus gjørdi, peikaðu nevniliga á ein djúpari andligan sannleika bæði um hann og um okkum. Men henda sannleika høvdu nógv av teimum, sum fylgdu Jesusi, ikki sæð.

Páskahátíðin

Vit hava lisið, at páskir vóru í nánd (4). Og páskahátíðin er nevniliga ein góður lykil til at skilja dagsins evangelium. Hesar dagarnar hátíðarhildu jødarnir útgongdina úr trælahúsinum í Egyptalandi. Fyri jødarnar tá á døgum innihelt páskahátíðin sostatt eisini sterkar politiskar kenslur. Og nógvir av teimum 5000 monnunum sóðu tí Jesus sum ein politiskan leiðara – ein, sum kundi bjarga jødunum frá rómverska hersetingarvaldinum, líkasum Móses hevði bjarga Ísraels fólki út úr Egyptalandi. Hesin tankin gjørdist enn sterkari, eftir at Jesus hevði mettað hina stóru mannamúgvuna við fimm breyðum og tveimum fiskum. Hetta sá fólkið nevniliga sum eitt uppfyllisli av einum lyfti í 5 Mósebók:

“Harrin, Guð tín, mann vekja upp av brøðrum tínum profet, tílíkan sum meg [Móses]; hann skulu tit lýða á” (5 Mós 18,15).

Og hetta er eisini orsøkin til, at fólkini bóru seg at, soleiðis sum tey gjørdu, eftir at tey høvdu verið vitni til hetta stóra matundrið. “Hesin er av sonnum profeturin, sum koma skal í heimin”, søgdu tey (14). Hesin, sum nú á undurfullan hátt hevði mettað fólkið í oyðimørkini, mátti av sonnum vera hin seinni Móses – hin lovaði profeturin, sum jødarnir trúðu skuldi koma á evstu døgum. Í triðju øld segði Rabbi Isaac t.d., at líkasum hin fyrri endurloysarin fekk manna til at koma niður av himni, soleiðis skuldi hin seinni endurloysarin eisini fáa manna til at koma niður av himni. Og henda vónin um, at Messias skuldu fáa breyð til at koma niður av himni líkasum Móses, hevur kanska longu verið til staðar millum jødarnar á Jesu døgum.

Ein størri tørvur

Hjá Jóhannesi lesa vit einki um, at fólkið tók feil, tá ið tey javnsettu Jesus við hin lovaða profetin. Men Jóhannes leggur kortini dent á, at tey tóku feil av Jesusi og hansara gerningi, av tí at tey einans hugsaðu um ytri viðurskifti. Tað, at tey vildu gera hann til kong, vísir okkum eisini júst hetta (15). Tey hugsaðu kanska, at um hetta var hin seinni Móses, so fór hann óiva eisini at bjarga teimum frá kúgan, líkasum hin fyrri Móses hevði gjørt. Hjá Jesusi høvdu tey longu sæð, hvussu hann megnaði at reka bæði sjúku og hungursneyð burtur. Um hann bara nú eisini kundi vísa sína megi og reka hersetingarvaldið burtur. Men henda tankagongdin samsvaraði ikki við tann gerningin, sum Jesus var komin fyri at fremja. Hann var ikki bara komin fyri at geva fólkinum breyð og politiskt frælsi. Nei, hann kom fyri at nøkta ein nógv størri tørv – nakað, sum ikki einans mannamúgvan tá á døgum tørvaði, men eisini nakað, sum bæði tú og eg hava tørv á, nevniliga syndanna fyrigeving og ævigt lív. Í grundini er tað henda matin, ið undrið við Galileuvatnið peikar á.

Eitt tómrúm í hjartanum

Tað kann væl vera, at vit líkjast nokkso hesi mannamúgvuni við Galileuvatnið. Vit hugsa um mat, politiskt frælsi osv. Men matur og frælsi finst, ið stingur djúpari enn so. Og tað er henda matin og hetta frælsið, sum Jesus bjóðar okkum. Líkasum vit eru svang, av tí at búkurin er tómur, soleiðis hava vit eisini ein andligan tørv, tí at har er eitt tómrúm í hjartanum – eitt Gud-formað tómrúm. Hetta er eisini orsøkin til at kirkjufaðirin Augustin segði:

“tú hevur skapað okkum til tín sjálvs, og okkara hjørtu hava ongan frið, fyrrenn tey finna frið í tær.”

Líkasum føði finst fyri okkara likamliga tørv, soleiðis finst eisini føði fyri okkara andliga tørv. Og Jesus sigur um seg sjálvan, at hann er tann andliga føðin, sum tú og eg hava brúk fyri.

Lívsins breyð

Seinni í sama kapituli lýsir Jesus undrið, sum vit hava hoyrt um í dag. Jesus sigur: “Arbeiði ikki fyri tann matin, sum forferst, men fyri tann matin, sum varir við til ævigt lív, sum menniskjusonurin skal geva tykkum” (27). Og: “Eg eri lívsins breyð” (35). Sum sagt peikaðu hesi tekin, sum Jesus gjørdi, á ein djúpari andligan sannleika. Jesus er ikki bara ein nýggjur Móses, ið fær manna til at koma niður av himni. Harafturímóti lýsir hann seg sum sjálvt breyðið. Hann er breyðið av himni! Hann er lívsins breyð! Líkasum manna var Guds gáva til Ísraels fólk í oyðimørkini, soleiðis er Jesus nú eisini sjálvur Guds gáva til okkum. Vit eru jú øll á einari andligari oyðimarkargongd. Vit hava øll ein andligan tørv. Vit hava øll eitt Gud-formað hol í hjartanum. Og tað er bara ein, ið kann fylla tað, nevniliga Jesus. Um vit eta hetta lívsins breyð, so skulu vit als ikki doyggja, men hava ævigt lív! Um tað so er byggbreyð, fiskur ella ræst kjøt og spúpan, sum vit eta, so verða vit øll kortini svang aftur fyrr ella seinni. Men soleiðis er tað ikki viðvíkjandi lívsins breyði – Jesusi. Manna í oyðimørkini er bert ein skuggi av lívsins breyði. Ísraels fólk “ótu manna í oyðimørkini og doyðu” (48), men tey, sum eta lívsins breyð, skulu liva í allar ævir (51a). Tey hava “stigið yvirum frá deyðanum til lívið” (Jóh 5,24).

Jesu hold og blóð

Jesus greiðir sjálvur frá, hvussu tað ber til, at lívsins breyð hevur so stóra magt yvir deyðanum: “og breyðið, sum eg skal geva, er hold mítt, sum eg skal geva heiminum til lívs” (51b). Jesu deyði er altso tað, sum gevur heiminum lív. Á Golgata lýsir Jesus sjálvur deyðans ræðuliga myrkur og glatan: “Guð mín, Guð mín, hví fórt tú frá mær?” (Matt 27,46b). Tað er hetta myrkrið og henda glatan, sum Jesus er komin at frelsa okkum frá. Hann rópar hesi orðini í okkara stað, so at vit skulu sleppa undan at rópa tey. Hann vil ikki, at vit skulu glatast og verða skild frá Gudi í allar ævir. Nei, harafturímóti vil hann, at vit skulu liva í allar ævir saman við Gudi heima í himli. Og hvønn mat liva tey av, sum hava ævigt lív? Jesus sigur tað sjálvur: “Tann, sum etur hold mítt og drekkur blóð mítt, hevur ævigt lív, og eg skal reisa hann upp á evsta degi” (54). Vit eiga altso hitt æviga lívið í tilognanini av Jesusi og hansara deyða. Og tá kunnu vit veruliga syngja:

“Ígjøgnum deyðans døkku lond / eg djarvur ganga kann, / hann leiðir meg við síni hond, / sum deyðan yvirvann” (Sl 488). 

Jesus er lívsins breyð! Og hvussu tilogna vit okkum lívsins breyð? Jú, tað gera vit við at koma til Jesus. Hann sigur tað sjálvur: “Tann, sum kemur til mín, skal ikki hungra, og tann, sum á meg trýr, skal aldri tysta” (35). At koma til Jesus er altso at eta lívsins breyð.

Endi

Í míni egnu andligu oyðimarkargongd hava tað verið bæði góðar og ringar tíðir. Tað hava verið tíðir, har ið man kendi seg væl fyri andliga. Og so hava tað eisini verið ringar tíðir. Ella sum Carl Olof Rosenius sigur í kenda sálminum Við náði í Guds hjarta:

“So tíðum má eg læra, / at undarligt tað er, / eg brennandi kann vera, / og so er kalt og gler” (Sl 502). 

Soleiðis hevur tað eisini verið hjá mær. Men ígjøgnum alt mítt skiftandi lív, hevur tað kortini verið eitt, sum ongatíð er broytt, nevniliga lívsins breyð. “Jesus Kristus er í gjár og í dag hin sami og um allar ævir” (Hebr 13,8). Vit broytast, men hann broytist ikki. Og líkamikið hvar vit so enn eru í okkara andligu oyðimarkargongd, so kunnu vit tó altíð líta á, at vit eiga ævigan mat í Jesusi Kristi. Vit kunnu altíð líta á hann og hansara orð. “Komið higar til mín øll tit, sum arbeiða og ganga undir tungum byrðum, og eg vil veita tykkum hvílu”, sigur hann við teg og meg (Matt 11,28). Hvílan, sum vit eiga í Jesusi, varir ikki bara í eitt bil, men í allar ævir. Jesus er tann ævigi maturin, sum Gud hevur givið tær og mær til lívs. Og tá ið vit eta lívsins breyð við at koma til Jesus og trúgva á hann, tá fáa vit eisini lut í hansara lívi og hansara friði. Tá livir hansara lív í okkum, og tað er nakað, sum ongan enda fær, men sum varir við til ævigt lív. Amen.

Hvat er hitt ófødda?

Tey, sum stríðast fyri lívi teirra óføddu, argumentera fyri, at ein sakleys og verjuleys menniskja verður dripin við vilja, tá ið ein fosturtøka verður framd. Grundgevingin kann setast upp við tveimum logiskum fortreytum og einari eftirfylgjandi niðurstøðu:

1. Tað er skeivt at drepa sakleys menniskju við vilja.

2. Við fosturtøku verður ein sakleys menniskja dripin við vilja.

3. Tessvegna er tað skeivt at fremja fosturtøkur.

1. Tað er skeivt at drepa sakleys menniskju við vilja

Okkara virði er ikki tonkt at tí, sum vit kunnu gera. Okkara virði er harafturímóti tonkt at tí, sum vit longu eru. Okkara virði er ikki nakað, sum vit hava í ymiskum mongdum. Nei, antin hava vit tað, ella hava vit tað ikki. Hesum viðvíkjandi er Nancy Pearcey sera beinrakin:

“Tey, sum eru fyri fríari fosturtøku, hava eitt útihýsandi sjónarmið. Tey siga, at summi menniskju ikki eru javngóð við onnur. Tey eru ikki nóg góð. Tey eru ikki skikkaði til at hava mannarættindi. Tey, sum eru fyri lívi teirra óføddu, hava harafturímóti eitt umfevnandi sjónarmið. Um tú ert ein limur í mannaættini, so ert tú íroknaður. Tú hevur tign og støði sum ein sannur limur moralska samfelagnum.”

Heimspekiliga próvtilfarið

Ja, tað er satt, at vit eru ymisk sum menniskju, men hetta broytir kortini ikki ta sannroynd, vit eru øll líka virðismikil. Heimspekiliga sæð finst heldur eingin avgerandi moralskur munur millum hitt ófødda barnið, sum tú einaferð var, og vaksnu menniskjuna, sum tú ert í dag. Bundni, umhvørvi, menningarstig og stødd er ikki so viðkomandi, sum fortalarar fyri fosturtøku vilja hava hesi at vera.

Bundni: Um tað er lívsførleikin, sum gevur menniskjum virði, so eru øll tey, sum eru bundin at insulin ella nýraheilivági, ikki virðismikil. Sostatt høvdu hesi tá heldur ikki havt rætt til lívið.

Umhvørvi: Hvar tú ert staddur hevur onga ávirkan á, hvør tú ert. Broytist títt virði, tá ið tú fert yvir um vegin ella vendir tær í songini? Um ikki, hvussu kann tá ein tjúgu cm lang ferð niður gjøgnum føðikanalina brádliga broyta grundleggjandi natúruna hjá hinum ófødda frá at vera ein ikki-virðismikil hópur av vevnaði til eina virðismikla menniskju? Um hini óføddu ikki longu eru menniskju og virðismikil, so kann ein broyting av umhvørvinum heldur ikki gera tey til nakað tílíkt.

Menningarstig: Tað er satt, at hitt ófødda barnið ikki er á sama menningarstigi sum tú og eg, men hví skuldi hetta verið viðkomandi? Fýra ára gamlar gentur eru heldur ikki á sama menningarstigi sum fjúrtan ára gamlar. Eiga eldri børn at hava meira rætt til lívið, enn teirra yngru systkin? Summi fólk siga, at tað er tilvitanin um okkum sjálvi, sum ger okkum virðismikil, men um hetta er satt, so kunnu nýføðingar heldur ikki sigast at vera virðismikil menniskju. Nýføðingar, sum eru seks vikur, mangla ein beinleiðis førleika til at útinna menniskjaligt sálarligt virksemi. Tað sama er galdandi hjá teimum, sum liggja í koma, sum sova, og sum hava alzheimers sjúkuna.

Stødd: Ja, tey óføddu eru minni enn nýføðingar og vaksin, men hví skuldi hetta verið viðkomandi? Ynskja vit veruliga at siga, at stór fólk eru meira virðismikil enn lítil fólk? Vanliga eru mannfólk størri enn konufólk, men hetta merkir tó ikki, at mannfólk hava uppiborðið meira rættindi. Stødd er ikki tað sama sum virði.

Í stuttum er tað nógv meira skynsamt at leggja dent á, at sjálvt um menniskju eru sera ymisk, tá ið tað kemur til evni, avrik og menningarstig, so eru tey tó javnsett (og virðismikil), tí at tey eiga lut í somu menniskjaligu natúru. Menniskju hava nevniliga virði vegna tað, sum tey longu eru, og ikki vegna nakran ávísan eginleika, sum tey kunnu fáa ella missa í teirra lívi.

Gudfrøðiliga próvtilfarið

Sambært Bíbliuni er rætturin til lívið rótfestur og grundlagdur í skapanini. Mannaættin verður ikki uppfatað sum ein kosmisk tilvild, men sum úrslitið av eini nærlagdari skapan av einum ævigum Gudi. Mannavirðið stavar sostatt frá Gudi.

Skapanarsøgan í 1 Mós veitir okkum orsøkina til mannavirðið:

"Og Guð segði: »Vær viljum gera menniskjur eftir okkara mynd, okkum líkar, og tær skulu ráða yvir havsins fiskum og yvir himmalsins fuglum og yvir fenaðinum og yvir øllum villdjórunum á jørðini og yvir øllum skriðkyktunum, sum skríða á jørðini!« Og Guð skapaði mannin eftir síni mynd, í Guðs mynd skapaði hann hann, sum kall og konu skapaði hann tey" (1 Mós 1,26-27).

Bíblian staðfestir altso klárt og tíðiliga, at øll menniskju eru virðismikil, tí at tey eru skapað í Guds mynd. Við øðrum orðum eru menniskju virðismikil vegna tað, sum tey eru, og ikki vegna tað, sum tey kunnu gera. Uttan mun til útsjónd, ættarslag og evni so hava menniskju kortini óendaligt virði, tí at tey nevniliga eru menniskju, sum eru skapað í Guds mynd. Hetta er ikki nakað, sum er ymiskt frá menniskju til menniskju, men nakað, sum er galdandi fyri øll. Guds mynd broytist ikki! Og tí broytist okkara rættur til lívið heldur ikki!

Síðani menniskjan er skapað í Guds mynd, og síðani øll hava eitt ómissandi virði (eisini tey óføddu), so er niðurstøðan til fyrru logisku fortreyt eisini greið:Tað er skeivt at drepa eina sakleysa menniskju við vilja.

2. Við fosturtøku verður ein sakleys menniskja dripin við vilja

Av tí at næstan øll menniskju eru samd viðvíkjandi tí fyrru fortreytini, so er tað í roynd og veru bert ein spurningur, ið ein má fáa greiðu á: Hvat er hitt ófødda? Verður ein sakleys menniskja dripin, tá ið ein fosturtøka verður framd? Hetta er tann brennandi spurningurin! Um tey óføddu ikki eru menniskju, so er eingin rættvísgering av fosturtøku neyðug. Men um tey óføddu harafturímóti eru menniskju, so er eingin rættvísgering av fosturtøku nóg góð. Um eitt verjuleyst barn verður dripið, tá ið ein fosturtøka verður framd, so eigur fosturtøka als ikki at verða loyvd!

Visuella próvtilfarið

Hvat gera læknar so, tá ið teir fremja eina fosturtøku? Visuella tilfarið er ikki til at taka feil av. Við fosturtøku verður ein sakleys og verjuleys menniskja dripin við vilja:

Vísindaliga próvtilfarið

Vísindaliga sæð er tað ikki nakað ivamál um, nær lívið byrjar, nevniliga tá ið eggið verður gitið. Hitt ófødda er ein fullfíggja, einstøk livandi menniskja:

Fullfíggja: Hitt gitna eggið er fullfíggja líka frá fyrstantíð. Øll upplýsingin, ið nýtist at vera har, er har. Tað einasta, ið tað hevur brúk fyri, er tíð til at vaksa.

Einstøk: Hitt gitna eggið hevur eitt serstakt arvafrøðiligt eyðkenni. Hitt ófødda barnið er sostatt ikki ein partur av mammuni. Harafturímóti er tað ein einstøk vera inni í mammuni.

Livandi: Hitt gitna eggið sýnir alt tað, ið eyðkennir biologiskt lív: stoffskifti, vøkst, reaktión og nøring.

Menniskja: Hitt gitna eggið hevur DNA’ið hjá einari menniskju.

Hitt ófødda er altso ein fullfíggja, einstøk livandi menniskja líka frá gitinaðarstundini. Og tað einasta, sum tað hevur brúk fyri, er rætta føðslu og rættar lívstreytir fyri at fara ígjøgnum øll menningarstigini hjá einari menniskju. Hesum við víkjandi undirstrikar Scott Klusendorf:

“Fosturfrøðin sigur tað klárt. Líka frá teimum fyrstu menningarstigunum eru tey óføddu serstøk, livandi og heil menniskju. Ein og hvør ‘væleydna’ fosturtøka tekur tessvegna lívið av einari livandi menniskju.”


Niðurstøða

Heimspekiliga, gudfrøðiliga, visuella og vísindaliga próvtilfarið stuðlar fortreytunum, sum eg legði fyri við:

1. Tað er skeivt at drepa sakleys menniskju við vilja.

2. Við fosturtøku verður ein sakleys menniskja dripin við vilja.

3. Tessvegna er tað skeivt at fremja fosturtøkur.

Men hvat so við kropsligum sjálvsavgerðarrætti?

”Tað er ikki í lagi, at avgerðin skal vera tengd at privatum áskoðanunum hjá einstøkum læknum, politikarum ella trúarbólkum. Hvat onnur halda vera rætt og skeivt í hesum máli er óviðkomandi. Tað, sum hevur týdning er, at politiska skipanin tryggjar kvinnuni eitt greitt, trygt og virðiligt grundarlag til at taka ta avgerð, sum er røtt fyri hana!” Hetta skrivaði felagsskapurin ”Frítt Val – fyri fríari abort” einaferð á sín facebook vanga.

Tað er einans kvinnan, sum hevur rættin til at avgera, hvat hon ger við sín egna kropp! Hetta er fortreytin handan orðingina omanfyri, og hetta er eisini orsøkin til, at orðingin er misvísandi. Talan er nevniliga ikki einans um eina kvinnu, men um tvær! Fyri ta einu kvinnuna ræður tað um lívsstíl, men fyri hina er sjálvt lívið í váða. Líkasum mamman er hin ófødda eisini ein livandi menniskja og persónur. Og sjálvt um tú ikki sært hana ella hoyrir hana, so boðar kroppurin hjá hini øføddu kvinnuni kortini um, hvat ið hon veruliga er:

1. Hon er livandi. Hon inntekur føði og veksur eins og allar aðrar livandi skepnur. Kroppurin hjá henni mennist í hvørjum, og um tú letur hana vaksa, so fert tú skjótt at síggja, at hon eisini hevur eyguni hjá mammu síni. Hon er livandi!

2. Hon er ein menniskja. Hon er ikki ein hestur ella ein apa, nei, hon er ein menniskja! Og sjálvt um vit kalla hana fyri eitt fostur, so er hon hóast hetta eitt menniskjafostur. Orðið fostur er einans ein máti at lýsa hennara aldur. Og um vit lata hana liva, so fara vit eisini at lýsa hana sum eitt barn, ein tannáring og ein vaksnan. Í øllum aldursflokkum er hon tað sama: ein menniskja!

3. Hon er ein persónur. Tá ið mamman velur at enda lívið hjá hini óføddu, so beinir hon ikki fyri einum parti av sínum egna likami. Nei, tað gongur út yvir ein heilt annan persón. Hin ófødda hevur nevniliga sítt egna DNA. Tað er ikki líka sum DNA’ið hjá mammuni ella pápanum. Nei, líkasum tú og eg er hon eisini ein heilt einstakur persónur. Í roynd og veru er tað rættiliga lætt hjá vísindafólki at siga, hvar ið hon byrjar, og hvar ið mamman endar. Tær eru tvær einstakar kvinnur, sum deila sama rúm.

Og hevur tú harumframt nakratíð møtt einum persóni, sum ikki var ein menniskja ella eini menniskju, sum ikki var ein persónur? Ella er hesin skilnaður kanska nakað, sum vit sjálvi hava funnið uppá fyri at hjálpa okkum til at skúgva hitt eyðsýnda til viks, nevniliga at hon er ein livandi menniskja og persónur? Men so sigur onkur kanska: ”Hvat ger tað? Hon er jú bara eitt savn av kyknum.” Ja, tað er satt, men er tað ikki eisini satt, at øll menniskju eru eitt savn av kyknum? Og hvussu nógvar kyknur skal ein kvinna eginliga hava, áðrenn vit verja hennara lív? Gevur tað nakra meining at siga, at vit vilja verja hana um nakrar dagar, tí at tá hevur hon nóg nógvar kyknur til at verða roknaða uppí? Nei, tað haldi eg ikki. Hon hevur jú alt tað, sum eyðkennir eina livandi menniskju og persón. Og tí hava kvinnur rætt, tá ið tær siga: Hendurnar vekk frá mínum kroppi! Kropsligur sjálvsavgerðarrættur er jú galdandi fyri allar kvinnur – eisini tær óføddu. Eingin hevur rættin til at velja eitt læknaligt inntriv fyri hina óføddu kvinnuna, sum hon ikki sjálv hevði valgt!

Yvirlit

Samanumtikið finnast tað trý grundleggjandi uppáhald fyri, hví fólk góðtaka fosturtøku:

1. Ein heldur, at hitt ófødda ikki er ein menniskja.

2. Ein heldur, at summi menniskju ikki eru virðismikil.

3. Ein heldur, at kvinnan ræður yvir sínum egna likami.

Her er eitt yvirlit, sum vónandi kann vera ein hjálp viðvíkjandi tí, sum eg havi verið inni á omanfyri:

Tilfar til víðari gransking

Henda upptøkan er ein góður samandráttur av tí, sum eg havi verið inni á omanfyri:

Her er eitt áhugavert og ókeypis skeið, har ið Scott Klusendorf viðger spurningin um fosturtøku, og hvussu ein best kann verja tey verjuleysu:

http://lti-blog.blogspot.com/2011/10/advanced-pro-life-apologetics-course.html

Keldur

Koukl, Gregory. 2015. Pro-Life Defence Quick-Reference Guide. Stand to Reason.

Sproul, R.C. 2010. Abortion: A Rational Look at an Emotional Issue. Florida: Reformation Trust, s. 21.

http://www.caseforlife.com/

Jesus of Testimony

Jesus of Testimony er ein sera góður dokumentarfilmur, har ið nakrir kendir NT-serfrøðingar viðgera ymiskar spurningar viðvíkjandi kristnu trúnni. Filmurin er deildur upp á fylgjandi hátt:

  • Inngangur: Richard Bauckham greiðir frá muninum millum “Jesus of history” og “Jesus of testimony”.
  • Part I: Lord or Legend viðger ymiskar keldur uttan fyri Bíbliuna, sum sipa til Jesus og sum eru við til at staðfesta evangeliini, t.d. Tacitus og Josefus.
  • Part II: Are the Gospels Reliable? Her viðgera ymiskir serfrøðingar spurningin: “Eru evangeliini, sum vit hava í dag, álítandi avrit av hinum upprunaliga tekstinum?”
  • Part III: Miracles. Her verður spurningurin um undur viðgjørdur. Hava vit eina heimsfatan, sum er opin fyri undrinum? Ella hava vit eina naturalistiska heimsfatan, sum útihýsir møguleikan fyri hinum undurfulla?
  • Part IV: The Testimony of Prophecy. GT inniheldur meira enn 300 profetiir um Messias, og øll vórðu uppfylt í Jesusi.
  • Part V: The Resurrection – Fact or Fiction? Her verður krossfestingin lýst. Eisini verða próvgrundirnar fyri hini tómu grøvini viðgjørdar. Omaná hetta verður tað eisini prátað um ymiskar pástandir, har ið ein roynir at burturforklára Jesu uppreisn.
  • Part VI: The Good News snýr seg um hin grundleggjandi boðskapin í NT. Her hoyra vit eisini um umvendingina hjá Dr. Michael Brown og Craig Keener.

Jesus of Testimony fær mítt besta viðmæli!

Jesus og Beelzebul

Engang var Jesus ved at uddrive en dæmon, som var stum. Da dæmonen var faret ud, begyndte den stumme at tale, og folkeskarerne undrede sig. Men nogle af dem sagde: »Det er ved dæmonernes fyrste, Beelzebul, at han uddriver dæmonerne.« Andre ville sætte ham på prøve og krævede et tegn fra himlen af ham. Men da Jesus kendte deres tanker, sagde han til dem: »Ethvert rige i splid med sig selv lægges øde, og hus falder over hus. Hvis nu også Satan er kommet i splid med sig selv, hvordan kan hans rige så bestå? I siger jo, at jeg uddriver dæmonerne ved Beelzebul. Men hvis jeg driver dæmonerne ud ved Beelzebul, ved hvem uddriver jeres egne folk dem så? Derfor skal de være jeres dommere. Men hvis det er ved Guds finger, at jeg driver dæmonerne ud, så er Guds rige jo kommet til jer. Når en stærk mand fuldt bevæbnet vogter sin gård, kan hans ejendele være i fred. Men kommer der en, der er stærkere, og overvinder ham, tager han straks alle de våben, som den anden havde sat sin lid til, og fordeler byttet. Den, der ikke er med mig, er imod mig, og den, der ikke samler med mig, spreder. Når den urene ånd er drevet ud af et menneske, flakker den om i øde egne og søger hvile, men uden at finde den. Så siger den: Jeg vil vende tilbage til mit hus, som jeg er drevet ud af. Og når den kommer, finder den det fejet og prydet. Så går den ud og tager syv andre ånder med, værre end den selv, og de kommer og flytter ind dér. Og det sidste bliver værre for det menneske end det første.« Mens han sagde det, var der en kvinde i skaren, der råbte: »Saligt er det moderliv, som bar dig, og de bryster, du diede!« Men han svarede: »Javist! Salige er de, som hører Guds ord og bevarer det!« (Luk 11,14-28).

Indledning

“Engang var Jesus ved at uddrive en dæmon…” (v. 14). Således indledes dagens evangelium. I Bibelen bliver Djævelen og dæmonerne beskrevet som en realitet. Men i vores samtid er der dog mange, der ikke tror på den slags længere. Det hører til fortiden, siger man. Nu er man blevet klogere og har derved også fået afskaffet Djævelen. Dette minder mig om en lille fortælling:

Der var en ung teologisk student, som engang imellem besøgte en gammel, pensioneret præst for at holde ham orienteret om sidste nyt fra universitetet. 
”Ja, nu har vi da endelig fået afskaffet Djævelen på universitetet,” meddelte han en dag. ”Og det var da på høje tid.”
”Jamen dog,” svarede den gamle. ”Har I fået afskaffet Djævelen? Det var da skønt at høre. Hvornår skal I så til at afskaffe alle hans gerninger og alt hans væsen?” spurgte den gamle.

Ja, man kan mene, at man har fået afskaffet Djævelen, men kan vi virkelig sige, at Djævelens gerninger og væsen ikke gør sig gældende i vores verden? Nej, det kan vi ikke! Med apostlen Peters ord er sandheden derimod, at vores ”… modstander, Djævelen, går omkring som en brølende løve og leder efter nogen at sluge” (1 Pet 5,8). Der står ikke, at Djævelen gik omkring, nej, der står, at han går omkring. Djævelen og dæmonerne er altså ligeså meget en realitet i dag som på Jesu dage. Og derfor forsager vi også Djævelen og alle hans gerninger og alt hans væsen hver søndag i kirken.

”For os, som holder os til Bibelen som Guds ord, er sagen klar. Vi har Bibelens ord for, at Djævelen, mørkets fyrste, er til og gør sit yderste for at føre os i fortabelse. Vi ved, der er onde ånder til. Guds ord siger det, advarer imod dem og minder os om, at Guds fulde rustning er nødvendig for at kunne stå sig mod ondskabens åndehær” (Carl Fr. Wisløff).

Guds rige er kommet nær

I dagens tekst har vi hørt, at der var nogle, som sagde, at Jesus uddrev dæmonerne ved dæmonernes fyrste, Beelzebul (v. 15). De benægter altså ikke, at Jesus uddrev onde ånder, men de påstår, at Jesus gør det med Satans hjælp. Men Jesus understreger, at dette er en helt absurd påstand, fordi det ville betyde, at Satan var kommet i splid med sig selv. ”Ethvert rige i splid med sig selv lægges øde…”, understreger Jesus (v. 17). Det er altså en absurd påstand.

Derefter retter Jesus opmærksomheden mod deres egne rækker: ”Men hvis jeg driver dæmonerne ud ved Beelzebul, ved hvem uddriver jeres egne folk dem så?” (v. 19). Inden for jødedommen dengang var der nemlig nogle, der praktiserede dæmonuddrivelse. Men ved hvem uddrev de så dæmonerne? Selvfølgelig ville de sige, at det var ved Guds hjælp, fordi det kun er Gud, der kan gøre det. Siden Satan næppe er i strid med sig selv, og siden det kun er Gud, der kan besejre Djævelen og dæmonerne, så er konklusionen indlysende: Jesus uddriver dæmonerne ved Guds finger.

Guds finger er det samme som Guds ånd. Eller som Jesus siger i parallelteksten i Matthæusevangeliet: ”Men hvis det er ved Guds ånd, at jeg driver dæmonerne ud, så er Guds rige jo kommet til jer” (Matt 12,28). Dæmonuddrivelsen er altså en virkeliggørelse af Guds rige. Om Guds rige siger George Eldon Ladd f.eks.:

”Guds rige er himlens Guds invasion i menneskets historie med det formål at etablere sit herredømme blandt mennesker.”

Og det er præcis dette herredømme, som gør sig gældende, når vi ser, at Jesus uddriver dæmoner ved Guds ånd og sætter mennesker i frihed. Det gjorde han dengang. Og det gør han også i dag, fordi vi hører også om dæmonbesættelse og dæmonuddrivelse i dag. Dvs. at Guds rige og Guds riges undere også er gældende hos os her og nu!

Ingen neutralitet

Lige fra Bibelens første sider og til Bibelens sidste sider fortæller Bibelen os, at der er en åndelig kamp mellem Gud og Djævelen. Lige fra begyndelsen har Djævelen forsøgt at føre mennesker i fortabelsen. Lige fra begyndelsen har Gud også villet frelse os. Og i denne store kamp for menneskesjælen er Jesus den afgørende faktor. Gud gør os levende med Jesus. Han redder os fra Djævelens tyranni med Jesus. Det er Jesus, som er verdens frelser – og kun ham.

I dag er der dog mange, som tror, at de kan være neutrale over for Jesus. Forældre siger f.eks., at de ikke ønsker at døbe eller påvirke børnene i religiøs retning. Men neutralitet er umulig. Og det er umuligt at lade være med at påvirke sine børn. Hjemmet vil altid være præget i en eller anden retning. Hvis det ikke er Jesus, som præger hjemmet, så er det noget andet. Spørgsmålet er bare, hvad eller hvem der får lov til at præge hjemmet. I forbindelse med dette understreger Carl Fr. Wisløff:

”Lærer du ikke dit barn at leve med Jesus, så lærer du det at leve uden Jesus. Den sag er klar – og det er dit ansvar. Og er barnet vokset op i en verdslig atmosfære, så er det ikke mere frit til at vælge, end hvis det var vokset op med Guds ord og bøn. Den ofte omtalte frihed er ren og skær indbildning. En er der, som er herre i vort liv – er det ikke Jesus, så er det hans modstander.”

Neutralitet over for Jesus er altså en indbildning. ”Den, der ikke er med mig, er imod mig,” siger Jesus (v. 23).

Jesus er stærkere end Djævelen

I dagens tekst beskriver Jesus sig selv som sejrherren – han, som er stærkere end Djævelen og alle de onde magter. Først beskriver Jesus Djævelen som en stærk mand, der fuldt bevæbnet vogter sin gård. Djævelen bevogter altså sin ejendom og gør alt for at hindre mennesker i at lære Jesus at kende og blive frelst. ”Men kommer der en, der er stærkere, og overvinder ham, tager han straks alle de våben, som den anden havde sat sin lid til”, siger Jesus (v. 22). Jesus er altså stærkere end Djævelen. Derfor er det også afgørende for os at gøre, som Paulus siger i Efeserbrevet: ”…vær stærke i Herren og i hans mægtige styrke. Ifør jer Guds fulde rustning, så I kan holde stand mod Djævelens snigløb” (Ef 6,10-11).

Vore brødres anklager

Anklage er et af Djævelens mest brugte snigløb. Således bliver Djævelen også beskrevet i Åbenbaringen: ”…for vore brødres anklager er styrtet, han som dag og nat anklagede dem for Gud” (Åb 12,10).

Jeg må bekende, at jeg selv har prøvet dette at stå anklaget over for Gud. Der er så meget, som jeg gjorde, men som jeg ikke skulle have gjort. Og der er så meget, som jeg skulle have gjort, men som jeg forsømte at gøre. Guds hellige lov viser mig således, at jeg er en synder, som har brug for en frelser.

Men hvad gør Djævelen i alt dette? Jo, han gør, som han plejer. Han gør stik modsat af det, som Gud gør.

  • Med loven vil Gud få mig til at flygte til Jesus, så at jeg kan blive frelst.
  • Men med sin anklage vil Djævelen derimod hindre mig i nogensinde at flygte til Jesus.

Det er, som Frank Jacobsen siger:

”Mange midler bruger Djævelen for at lede mennesker bort fra troen på Jesus, men hans farligste middel er loven. Den kan både være opdrager til Kristus og opdrager bort fra Kristus.”

Ordene ”ikke endnu” og ”for sent” er ord, som Djævelen er mester i at bruge. Hvis nogen føler Guds kald til at vende om, så kommer Djævelen straks os siger: ”ikke endnu. Det kan du vente med. Du må først nyde livet” osv. Og på den måde forsøger han at få os til at vente med at flygte til Jesus med vor synd og blive frelst. Og hvad siger han så til os, når vi endelig ønsker at vende om efter flere års udsættelse? Hvad siger han, når vi er alvorligt syge og døden truer? Jo, så siger han: ”Nu er det for sent. Du har forspildt din mulighed. Nu er det lige meget.”

Han slettede vort gældsbevis

Hvad kan en synder gøre, når han/hun står anklaget over for Guds lov? Jo, enten bliver man under Guds dom, eller flygter man til Frelseren. Og ifølge Bibelen er omvendelsen (flugten til Jesus) ikke noget, man venter med, men noget, som haster. Jesus siger selv: ”Omvend jer, for Himmeriget er kommet nær!” (Matt 4,17). Med Jesus er Himmeriget nemlig kommet nær! Det er jo Jesus, som gik ind i den stærke mands hus og afvæbnede Djævelen. Hvordan har han gjort det? Jo, det gjorde han, da han døde i vores sted. I Kolossenserbrevet læser vi f.eks.:

”Han slettede vort gældsbevis med alle dets bestemmelser imod os; han fjernede det ved at nagle det til korset; han afvæbnede magterne og myndighederne, stillede dem offentligt til skue og førte dem i sit triumftog i Kristus” (Kol 2,14-15). 

Jesus har altså afvæbnet Djævelen ved at nagle dine og mine synder på korset.

Én retfærdig døde for mange uretfærdige. Eller som apostlen Peter siger: ”For også Kristus led én gang for menneskers synder, som retfærdig led han for uretfærdiges skyld for at føre jer til Gud” (1 Pet 3,18). Ja, sådan fører Jesus os til Gud. Han tager alle vores synder på sig selv og betaler selv prisen for vores synder på Golgata. Og på Golgata råber han: ”Det er fuldbragt” (Joh 19,30). Han afvæbnede Djævelen, da han døde for vores synder. Og det er en fuldbragt gerning!

Mød mig da på Golgata!

Djævelen kan brøle som en løve efter os (1 Pet 5,8). Han kan anklage os for alt det, som vi har gjort. Men Djævelens anklager er egentlig tomme, fordi alt det, som han anklager os for, har Jesus allerede betalt for. Og når Djævelen anklager os for vores synder, kan vi derfor sige, ligesom Brorson:

“Hvo vil mig anklage / og for dommen drage / hen på Sinai? / Synden jeg bekender, / mig til Jesus vender, / dermed er jeg fri. / Mød mig da / på Golgata! / Jesus skal min sag antage, / hvo vil mig anklage?” (DDS 512)

Til Djævelens anklager kan du altså sige: Mød mig da på Golgata! På Golgata kan du nemlig pege på Jesus og sige: Se Guds lam, som bærer verdens synd! Se Guds lam, som også har båret mine synder! Jesus har også slettet mit gældsbevis ved at nagle det til korset!

“Så er der da nu ingen fordømmelse for dem, som er i Kristus Jesus” (Rom 8,1). Hvorfor? Fordi Jesus har besejret Djævelen og alle de onde magter. Det gjorde han engang for alle på Golgata. Dér fratog han nemlig Djævelen al ret til at anklage os ved at stille sig i vores sted og tage vores straf på sig selv.

”Gud for alle riger / dømmer selv og siger: / Denne han er fri, / han er to’t / i Jesu blod! / Satan, synd og død må rømme, / hvo vil da fordømme?”

Amen.

Kilder

Wisløff, Carl Fr. 1974. Ordet om korset. Dansk Luthersk Forlag

Sproul, R. C. 2005. A Walk with God – An Exposition of Luke. Geanies House, Fearn: Christian House Publications

Jacobsen, Frank. 2012. Til tro på Jesus. Luthersk Missions Bibelskoles Elevforening

The Case for Life

Sambært fosturfrøði er eingin ivi um, nær lívið byrjar, nevniliga tá ið eggið verður gitið. Hitt ófødda er ein fullfíggja, einstøk og livandi menniskja:

Fullfíggja: Hitt gitna eggið er fullfíggja líka frá fyrstantíð. Øll upplýsingin, ið nýtist at vera har, er har. Tað einasta, ið tað hevur brúk fyri, er tíð til at vaksa.

Einstøk: Hitt gitna eggið hevur eitt serstakt arvafrøðiligt eyðkenni. Hitt ófødda barnið er sostatt ikki ein partur av mammuni. Harafturímóti er tað ein einstøk vera inni í mammuni.

Livandi: Hitt gitna eggið sýnir alt tað, ið eyðkennir biologiskt lív: stoffskifti, vøkst, reaktión og nøring.

Menniskja: Hitt gitna eggið hevur DNA’ið hjá einari menniskju.

Hesum viðvíkjandi undirstrikar Scott Klusendorf: “Fosturfrøðin sigur tað klárt. Líka frá teimum fyrstu menningarstigunum eru tey óføddu serstøk, livandi og heil menniskju. Ein og hvør ‘væleydna’ fosturtøka tekur tess vegna lívið av einari livandi menniskju” (The Case for Life).

Skynsom trúgv