Bíbliunnar áskoðan um seg sjálva

Tá ið kristin ynskja at skilja Guds veru, Kristi persón og frelsuverk, dóp og altargongd, lívið eftir deyðan ella aðrar trúarspurningar, so fara tey til Bíbliuna. Soleiðis hava kristin altíð gjørt. Tey hava sæð Gamla testamenti (GT) og Nýggja testamenti (NT) sum Guds svar uppá hesar spurningar…. Men um Bíblian er tann veruligi myndugleikin viðvíkjandi spurningum um kristnu trúnna, eigur hon tá ikki eisini neyðturviliga at vera myndugleiki viðvíkjandi spurninginum um, hvat Bíblian er, og hvussu langt hennara myndugleiki røkkur? Tað tykist ikki at vera reglufast, at heinta kristnu trúarlæruna frá Bíbliuni, men ikki læruna um Bíbliuna frá Bíbliuni. Tí at tá ið Bíblian talar við myndugleika viðvíkjandi hinum spurningunum, tá talar hon eisini óbeinleiðis um sín egna myndugleika. Hon sigur jú, at hon kann avgera, hvør ið Gud er, og hvat ið Gud vil. Harvið er øll Bíblian ein langur sjálvvitnisburður. Men henda vitnisburð gevur Bíblian ikki einans óbeinleiðis. Bíblian hevur eisini ein beinleiðis og nágreiniligan sjálvvitnisburð. Hon sigur sjálv, at hon er Guds orð. Um vit ikki kunnu trúgva tí, sum Bíblian sigur um seg sjálva, hví skulu vit so trúgva tí, sum hon sigur viðvíkjandi øðrum trúarspurningum? (Peter Olsen: Bibelens syn på sig selv).

Hvørjar eru lógirnar innan logikk?

Tað eru tríggjar grundliggjandi lógir innan logikk. Tak nú P sum tekin um ein og hvønn setning, til dømis: “Tað regnar.”

Lógin um identitet: P er P

Lógin um ikki-mótsøgn: P er ikki ikki-P

Lógin um útilokaða miðju: Annaðhvørt P ella ikki-P

Lógin um identitet sigur, at um útsøgnin “Tað regnar” er sonn, so er útsøgnin sonn. Meira alment sigur lógin, at P er tann sami luturin, sum hann er í sjálvum sær, og at hann er ørvísi enn allir aðrir. Tá ið hetta verður brúkt um allan veruleika, so sigur lógin um identitet, at alt er tað, ið tað er, og ikki nakað annað enn tað.

Lógin um ikki-mótsøgn sigur, at útsøgnin “Tað regnar” kann ikki vera bæði sonn og følsk á ein og sama hátt. Tað kann sjálvandi regna í Missouri og ikki regna í Arizona, men prinsippið sigur, at tað kann ikki regna og ikki regna samstundis og á sama staði.

Lógin um útilokaða miðju sigur, at útsøgnin “Tað regnar” er annaðhvørt sonn ella følsk. Tað finst eingin annar møguleiki.

Hesar grundliggjandi lógir eru sonn prinsipp, sum galda fyri veruleika og hugsan og verða viðurkendar í Skriftini. Summi halda uppá, at tær eru tilvildarligar vesturlendskar frágreiðingar, men hetta passar ikki. Tær grundliggjandi lógirnar innan logikk galda fyri allan veruleika og alla hugsan. Ein kann vita, at tær eru sannar, av minst tveimum orsøkum: (1) Ein veit við sær sjálvum, at tað er eyðsæð og sjálvsagt. (2) Tey, ið avnokta tær, nýta kortini hesi prinsipp, tá ið tey avnokta, og hetta vísir okkum, at lógirnar eru óundansleppandi, og at tað er sjálvmótsigandi at avnokta tær.

Tær grundliggjandi lógirnar innan logikk eru hvørki ein tilvildarlig uppfinning hjá Gudi ella prinsipp, sum eru til heilt uttanfyri Gudi. Tað er eyðsæð, at lógirnar innan logikk ikki eru líka sum náttúrulógirnar. Gud kann bróta tað seinna (t.d. boyggja tyngdarmegina), men hann kann ikki bróta hitt fyrra. Hesar lógirnar eru nevniliga rótfestar í Guds egnu náttúru….Hann brýtur hvørki í síni veru ella hugsan tær grundliggjandi lógirnar innan logikk.

Leysliga týtt eftir: J.P. Moreland. 2007. What are the Laws of Logic? The Apologetics Study Bible, s. 1854.

Moralska próvgrundin fyri Guds tilveru

At hava rætt til at gera nakað er als ikki tað sama sum at gera nakað, ið er rætt. Nakað soleiðis orðar kendi enski rithøvundurin G. K. Chesterton seg.[1] Um eg veruliga havi rætt til at gera nakað, hvussu kann tað tá vera moralskt skeivt at gera tað? Hvør hevur rættin til at avgera, hvat ið er moralskt gott ella ónt? Er gott og ónt veruliga til? Hvat er grundarlagið hjá moralinum? Um vit menniskju eru tað einasta grundarlagið hjá moralinum; um tað bert eru vit, ið avgera, hvat ið er gott ella ónt, kunnu vit tá nakratíð siga, at endaligar moralskar lógir eru til? Standa vit tá ikki einans eftir við fullkomnari tilvild? Er talan tá ikki heldur um ”smag og behag”? Ella sum Friedrich Nietzsche sigur: ”Tú hevur tín veg. Eg havi mín veg. Men hin rætti vegurin og hin einasti vegurin er ikki til.”[2]

Her ætli eg mær at viðgera hesar spurningarnar eitt sindur nærri. Eg fari at kanna, um moralurin hjá menniskjum kann sporast aftur til Guds sum tann besta frágreiðingin til tilveruna av einum objektivum morali, tað vil siga ein moralur, ið ikki er treytaður av meiningini hjá menniskjum, mótsætt einum subjektivum morali, ið nevniliga er treytaður av meiningini hjá menniskjum (Craig 2010: 130).

Kunnu vit vera góð uttan Gud?

Í bókini “Philosophical Foundations for a Christian Worldview” spyrja J. P. Moreland og William Lane Craig, um vit kunnu vera góð uttan Gud? Teir leggja dent á, at spurningurin ikki snýr seg um, um ein kann vera góður, sjálvt um ein ikki trýr á Gud. Sambært teimum hevði tað verið hástórt at hildið uppá, at ein ikki kann vera góður, tá ið ein ikki trýr á Gud. Men tað er ikki hetta, ið spurningurin hjá teimum snýr seg um. Harafturímóti snýr spurningurin seg um objektivitetin hjá moralinum. Moreland og Craig leggja nevniliga dent á, at tað finnast nógvir heimspekingar, ið hava ført fram, at objektiviteturin hjá moralinum er tryggjaður, um Gud er til. Men um Gud harafturímóti ikki er til, so er moralur einans nakað, ið menniskjan sjálv hevur viðtikið. Tá er moralurin subjektivur og óbindandi. Sambært Moreland og Craig kunnu menniskju tá saktans halda á við teirra gerningum, men uttan Guds tilveru kunnu hesir gerningar tó ikki longur sigast at vera góðir ella óndir í sær sjálvum, tí at objektiv moralsk virðir eru jú ikki til, um Gud ikki er til. Skilt á henda hátt kann ein tí heldur ikki vera góður uttan Gud. Men um vit harafturímóti trúgva, at moralsk virðir veruliga eru objektiv, so ber hetta eisini við sær, at vit hava eina moralska orsøk til at trúgva á Gud (Moreland 2003: 490-491).

Guds heilaga og góða náttúra

Moreland og Craig greiða frá, at objektiv moralsk virðir merkja, at man kann tala um rætt og skeivt, uttan at hetta skal vera treytað av meiningini hjá menniskjum. Tað er til dømis tað sama sum at siga, at tað nasistiska jødahatrið var moralskt andstyggiligt, sjálvt um nasistarnir hildu, at tað, ið teir gjørdu, var gott. Tað hevði eisini verið moralskt andstyggiligt, um tað vísti seg, at nasistarnir vunnu seinna heimsbardaga og megnaðu at beina fyri ella heilavaska øll tey, ið vóru ósamd við teir. Sambært almennari teismu er Guds egna heilaga og góða náttúra orsøkin til tilveruna av einum treytaleysum standardi, sum allir gerningar skulu mátast efter (ibid.: 491).

Hitt gudleysa hugsanargrundarlagið

Hvørjar fylgjur hevur eitt gudleyst hugsanargrundarlag fyri moralin? Um Gud ikki er til, hvat er so grundarlagið hjá moralsku virðunum? Sambært Moreland og Craig verður tað trupult at síggja, hví ein skuldi hugsað, at menniskju eru nakað serligt, og at teirra moralur er objektivt galdandi, um Gud ikki er til (ibid.).

Um moralur bert er eitt slag av ”flokkmorali”, ið homo sapiens[3] hevur útviklað í sínum stríði fyri at yvirliva, hvat er tað so, sum ger júst henda ”flokkmoral” bindandi? Moreland og Craig leggja aftur dent á, at spurningurin ikki snýr seg um, at man skal trúgva á Gud fyri at liva eitt moralskt gott lív. Viðvíkjandi morali og etiskum meginreglum snýr høvuðsspurningurin seg harafturímóti um teirra tilverufrøðiliga grundarlag.[4] Verður moralurin ikki óstøðugur, um hann hvørki stavar frá Gudi ella er grundfestur í einum transsendentum grundvølli? (ibid.: 492). Ein og hvør orsøk til at síggja ”flokkmoralin” hjá homo sapiens sum ein objektivan sannan moral tykist at vera burturbeind, um Gud ikki er til. Tá er menniskjan bert eitt tilvildarligt úrslit av náttúruni, sum er útviklað lutfalsliga stutt síðani á einum óendaliga lítlum smákorni, sum er horvið onkustaðni í einum fíggindaligum og tankaleysum alheimi, og sum er dømt til undirgang um lutfalsliga stutta tíð (ibid.).

Niðurstøðan hjá Moreland og Craig er, at um Gud ikki er til, so hevur ein eisini orsøk til at hugsa, at objektiv moralsk virðir og moralskar skyldur heldur ikki eru til. Tá hava vit hvørki moralskar skyldur ella moralska ábyrgd av okkara gerningum. Men um vit harafturímóti trúgva, at objektiv moralsk virðir og moralskar skyldur veruliga eru til, so hava vit eisini eina góða orsøk til at trúgva, at Gud er til (ibid.: 495).

Moralska próvgrundin

Craig orðar moralsku próvgrundina soleiðis:

1. Um Gud ikki er til, so eru objektiv moralsk virðir og moralskar skyldur heldur ikki til.
2. Objektiv moralsk virðir og moralskar skyldur eru til.
3. Tessvegna er Gud til (Craig 2010: 129). 

Her er talan um eina sokallaða deduktiva próvgrund, sum verður orðað soleiðis, at niðurstøðan fylgir neyðturviliga, um fortreytirnar eru sannar.[5] Um ein vil avnokta Guds tilveru, so má ein sostatt mótprógva antin fyrru ella seinnu fortreyt.

Tilvera og vitan

Fyri at sleppa undan misfatan av moralsku próvgrundini er tað sera umráðandi, at ein fyrst og fremst ger mun á tilveru (ontologi)[6] og vitan (epistemologi).[7] Craig greiðir frá muninum á fylgjandi hátt: Moralsk ontologi snýr seg um veruleikan av moralskum virðum og eginleikum. Moralsk epistemologi snýr seg um okkara vitan um moralskar sannleikar (Craig 2008: 176). Og viðvíkjandi moralsku próvgrundini spyr ein nevniliga: Eru objektiv moralsk virðir og moralskar skyldur til, um Gud ikki er til?[8] Talan er altso ikki um, at ein objektivur moralur er treytaður av trúnni á Gud. Harafturímóti er talan um, at ein objektivur moralur er treytaður av Guds tilveru (Craig 2010: 134).

Fyrra fortreyt

Passar henda orðingin: Um Gud ikki er til, so eru objektiv moralsk virðir og moralskar skyldur heldur ikki til? Alt bendir á, at hetta er satt. Hvussu skal ein kunna greiða frá objektivum morali uttan Gud? Kendi gudloysingurin, Jean-Paul Satre, er púra greiður hesum viðvíkjandi. Hann heldur, at tað er sera óhugnaligt, at Gud ikki er til, tí at við honum hvørvur ein og hvør møguleiki fyri at finna nakað, ið er gott a priori. Tað stendur ikki skrivað nakrastaðni, at hitt góða finst, at ein skal vera heiðurligur, at ein ikki skal lúgva. Nei, alt er loyvt, um Gud ikki er til, og menniskjan er sostatt hjálparleyst einsamøll, tí at hon finnur hvørki hjá sær sjálvari ella uttan fyri seg sjálva nakað at halda fast í (Gustavsson 2000: 89).

Viðvíkjandi Guds fráveru segði Friedrich Nietzsche eisini:

Hvør gav okkum svampin til at viska allan sjónarringin burtur við? Hvat gjørdu vit, tá ið vit loystu hesa jørðina frá hennara sól? Hvagar fer hon nú? Hvagar fara vit? Burtur frá øllum sólum? Detta vit ikki áhaldandi? Aftureftir, á liðina, frameftir, allar vegir? Finst upp og niður enn? Villa vit okkum ikki burtur sum gjøgnum ein endaleysan einkisleika? Andar hitt tóma rúmið ikki okkum til sín? Er tað ikki vorðið kaldari? (Gustavsson 2000: 92, egin umseting).

Ella sum Richard Dawkins sigur í bókini River out of Eden:

Í einum heimi við blindum holdsligum maktum og ílegum, sum margfalda seg, fara nøkur fólk at fáa mein, meðan hepnið fer at vera við øðrum. Men tú finnur onga orsøk, ei heldur nakað rættvísi. Alheimurin, ið vit eygleiða, hevur júst teir eginleikar, sum vit áttu at væntað, um hann í grundini er uttan snið, uttan endamál, uttan ónt og uttan gott. Har er onki uttan blind og eirindaleys líkasæla. Og DNA hvørki veit ella leggur í. DNA er bara har. Og vit dansa eftir tónleikinum hjá tí (Dawkins endurgivin eftir Lennox 2018: 133).

Tað, ið hesir gudloysingarnir siga, samsvarar eisini væl við fyrru fortreyt, ið nevniliga sigur, at objektiv moralsk virðir og moralskar skyldur eru treytaðar av Guds tilveru.

Moralsk virðir

Objektiv moralsk virðir krevja Guds tilveru. Craig undirstrikar, at moralsk virðir hava vanliga verið grundað í Gudi sum hitt hægsta góða, men hann spyr síðani, hvat ið orsøkin til okkara moralsku virðir kann vera, um Gud ikki er til. Hví hugsa, at menniskju hava moralskt virði, um Gud ikki er til? Niðurstøðan hjá Craig er, at hann frá einum gudleysum sjónarhorni ikki dugir at síggja, hví ”flokkmoralurin” hjá homo sapiens partú skal vera objektivt sannur. Um ein tekur Gud burtur úr myndini, so stendur ein einans eftir við einari apulíknandi veru við moralskum stórlætisørskapi (Craig 2010: 131-132).

Moralskar skyldur

Craig leggur eisini dent á, at moralskar skyldur hava vanliga verið sæddar sum nakað, ið stavar frá Guds boðum. Men um Gud ikki er til, hvat kann grundarlagið hjá objektivum moralskum skyldum tá vera? Craig undirstrikar, at um gudloysingarnir hava rætt, so eru menniskju bara djór, og djór hava ikki nakra moralska skyldu yvir fyri hvør øðrum. Tá ið ein leyva til dømis drepur eina sebra, tá er talan um dráp, men ikki um morð (ibid.: 132). Hví skal ein yvirhøvur hava nakra moralska skyldu, um so er, at Gud ikki er til? Hvat er tað tá, ið eggjar okkum til at halda hesar moralsku skyldurnar? Út frá einum gudleysum sjónarmiði verður tað sera trupult at síggja hetta sum nakað annað enn eina subjektiva fatan, ið stavar frá samfelagnum og foreldrunum. Niðurstøðan hjá Craig er, at um eingin moralskur lóggevi er til, so er tað heldur ikki nøkur objektiv moralsk lóg til, ið vit eiga at halda (ibid.: 133). Ella sum Nietzsche segði: ”Tú hevur tín veg. Eg havi mín veg. Men hin rætti vegurin og hin einasti vegurin er ikki til.”

Altso: Um Gud ikki er til, so eru objektiv moralsk virðir og moralskar skyldur heldur ikki til.

Seinna fortreyt

Er objektivur moralur til? Flest fólk eru samd hesum viðvíkjandi. Hetta kunnu nøkur dømi hjálpa okkum til at skilja:

1. Tað er altíð skeivt at pína fólk til stuttleika.
2. Tað er altíð skeivt at neyðtaka.
3. Tað er altíð skeivt at umskera kvinnur.

Moralski varhugin hjá menniskjum rættvísger fortreytina: Objektiv moralsk virðir og moralskar skyldur eru til. Men kann ein staðfesta tilveruna av einum objektivum morali á henda hátt? Ein kann jú ikki kanna hann vísindaliga. Harumframt er hin moralski varhugin eisini skiftandi. Men sambært Doug Powell kunnu vit tó náa moralska vitan beinleiðis. Her er tað altso ikki neyðugt við vísindaligum kanningum. Ein beinleiðis moralskur varhugi sæst til dømis við setninginum: ”Tað er skeivt at pína børn til stuttleika.” Einum nýtist ikki at kanna, hvat ið píning er, hvat børn eru, og hvat stuttleiki er, áðrenn ein kemur til niðurstøðuna, at tað er skeivt. Sambært Powell er tað sjálvsagt, at tað er moralskt andstyggiligt (Powell 2006: 81-82). Menniskju, ið ikki síggja hetta, eru moralskt brekað sambært Craig (Craig 2010: 141).

Tað er altso sumt, ið er grundleggjandi ónt og skeivt, líkamikið hvør tú ert, hvaðan tú ert, ella nær tú livir. Við øðrum orðum eru objektiv moralsk virðir og moralskar skyldur altso til. Síðani fyrra og seinna fortreyt passa, fylgir niðurstøðan sostatt neyðturviliga: Tessvegna er Gud til.

Skrivað í hjørtum teirra

Henda deduktiva próvgrundin er við til at leggja dent á, at objektivur moralur best kann lýsast í einum teistiskum alheimi. Hetta samsvarar eisini við Bíbliunnar boðskap um, at Gud hevur skrivað sína lóg í hjørtuni hjá menniskjum: ”Tí at tá ið heidningarnir, sum ikki hava lóg, av náttúruni gera tað, sum lógin býður, tá eru teir, tó at teir ikki hava lóg, sær sjálvum lóg; teir sýna, at verk lógarinnar er skrivað í hjørtum teirra, við tað at samvitska teirra ber sín vitnisburð og hugsanirnar sín ámillum ásaka ella eisini avsaka hvør aðra” (Róm 2,14-15).

Henda upptøkan hjá Reasonable Faith lýsir eisini moralsku próvgrundina hjá Craig á ein góðan hátt:

Keldur
  • Craig, William Lane. 2008. Reasonable Faith: Christian Truth and Apologetics. Wheaton, Ill.: Crossway Books.
  • Craig, William Lane. 2010. On Guard: Defending Your Faith with Reason and Precision. Colorado Springs, Colo.: David C. Cook.
  • Gustavsson, Stefan. 2000. Med god grund – om sandhed, tro, tvivl og fornuft. København: Credo Forlag.
  • Lennox, John C. 2018. Gud fyri skotum. KFS og Sprotin.
  • Moreland, James Porter. 2003. Philosophical Foundations for a Christian Worldview. Downers Grove, Ill.: InterVarsity Press.
  • Powell, Doug. 2006. Holman QuickSource Guide to Christian Apologetics (Holman Quicksource Guides). B&H Publishing Group.
  • Samples, Kenneth Richard. 2007. World of Difference, A (Reasons to Believe): Putting Christian Truth-Claims to the Worldview Test. Baker Books.
  • Svendsen, Lars Fr. 2008. H. Indføring i filosofi – Det sande, det gode og det skønne. 1. udgave. Århus: Klim.

[1] http://www.goodreads.com/quotes/11937-to-have-a-right-to-do-a-thing-is-not

[2] http://www.goodreads.com/quotes/9213-you-have-your-way-i-have-my-way-as-for

[3] Heitið á menniskjanum sum dýrafrøðiligt slag.

[4] T.v.s. ontologi. Les meira um hetta niðanfyri.

[5] Eitt annað kent dømi uppá eina deduktiva próvgrund verður eisini orðað soleiðis:

  1. Øll menniskju eru deyðilig.
  2. Sokrates er ein menniskja.
  3. Tessvegna er Sokrates deyðiligur (Samples 2007: 49).

[6] Ontologi: læra um tilveru, og hvat ið er hitt mest grundleggjandi í veruleikanum. Her spyr ein t.d.: Hvat er hitt mest veruliga av øllum? (Lars Fr. H. Svendsen. 2008. Indføring i filosofi – Det sande, det gode og det skønne, 1. udgave. Århus: Klim, s. 15).

[7] Epistemologi: læra um vitan. Her spyr ein t.d.: Hvat er vitan? Hvussu fáa vit vitan? Hvat kunnu vit vita? (Ibid.).

[8] Moralsk virðir skulu fatast sum virðið hjá einum persóni ella einum gerningi, og um hann er góður ella ringur. Moralskar skyldur skulu fatast sum okkara skylda til at bera okkum at á ein ávísan hátt, og um talan er um ein rættan ella skeivan gerning. T.d. kann tað saktans vera gott fyri teg at gerast lækni, men hóast hetta hevur tú ikki eina moralska skyldu til at gerast lækni. Craig skilur altso ímillum gott/ringt og rætt/skeivt. Gott/ringt snýr seg um virðið av onkrum ávísum, meðan rætt/skeivt snýr seg um skylduna til at gera okkurt ávíst (Craig 2010: 130).

Skapað í Guds mynd

Í dag eru tað nógv, ið hava eina natúralistiska mannaáskoðan. Natúralisma er hugsanin um, at alt er eitt úrslit av tí fysiska, eisini tað sálarliga og andaliga. Enki yvirnáttúrligt finst.

Ein natúralistisk mannaáskoðan sær menniskjuna sum ein part av einari langari menningargongd. Upphavið hjá menniskjuni er ikki ein persónligur Gud. Harafturímóti er hennara upphav heldur orka og materia, altso nakað ópersónligt. Sambært natúralismuni kann ein sostatt heldur ikki siga, at nakar hevur ætlað nakað serligt við mannalívinum, ella at lívið hevur eina ávísa meining. Fylgjan av natúralismuni er, at man ikki kann siga, at menniskjan hevur virði í sjálvum sær, tí hvar finna vit virði í einum gudleysum alheimi? Hetta hava kendir gudloysingar eisini grundað yvir. Richard Dawkins sigur til dømis:

"Í einum heimi við blindum holdsligum maktum og ílegum, sum margfalda seg, fara nøkur fólk at fáa mein, meðan hepnið fer at vera við øðrum. Men tú finnur onga orsøk, ei heldur nakað rættvísi. Alheimurin, ið vit eygleiða, hevur júst teir eginleikar, sum vit áttu at væntað, um hann í grundini er uttan snið, uttan endamál, uttan ónt og uttan gott. Har er onki uttan blind og eirindaleys líkasæla. Og DNA hvørki veit ella leggur í. DNA er bara har. Og vit dansa eftir tónleikinum hjá tí" (brot úr bókini: ”Gud fyri skotum” hjá John C. Lennox).

Í einum gudleysum alheimi er tað altso sera trupult at grundgeva fyri einum viðføddum og óbroytiligum mannavirði.

Soleiðis er tað harafturímóti ikki viðvíkjandi kristnu læruni. Ein meginregla innan kristindómin er jú, at vit øll eru líka virðismikil, tí at Gud hevur skapað okkum í síni egnu mynd. Sostatt kann kristindómur greiða frá, hví vit øll hava hitt sama virðið. Øll, bæði kristin og ikki-kristin, hava hetta sama virðið, tí at vit eru øll Guds skapningar. Sambært Bíbliuni er mannaættin nevniliga ikki uppfatað sum ein kosmisk tilvild, men sum skapningurin hjá einum einum góðum og ævigum Gudi. Mannavirðið stavar sostatt frá einari persónligari veru, nevniliga Gudi sjálvum.

Tað fyrsta, sum Bíblian sigur um menniskjuna, er ikki, at hon er ein syndari, men at hon er skapað í Guds mynd (1 Mós 1,26-27). Bíblian hevur altso eina sera positiva fatan av menniskjuni. Hetta síggja vit til dømis eisini í Sálma 8,6: “Tú gjørdi hann nærum til Guð, hevur krýnt hann við dýrd og við æru”. Bíblian staðfestir sostatt klárt og tíðiliga, at øll menniskju eru virðismikil í sjálvum sær, tí at tey eru skapað í Guds mynd. Uttan mun til útsjónd, ættarslag og evni er menniskjan heilt serlig og virðismikil.

Hesum viðvíkjandi undirstrikar J. P. Moreland:

“Sambært kristnari hugsan hevur Gud, hin grundliggjandi veran, virði í sjálvum sær, og hansara kærleiksfulla og rættvísa natúra er keldan hjá teimum objektivu moralsku skyldunum, sum menniskju hava. Av tí at øll menniskju eiga lut í Guds mynd á jøvnum føti, hava tey øll harumframt høgt og javnt virði og rættindi. Ein kristin heimsfatan hevur soleiðis eitt natúrligt pláss fyri og gevur eina frágreiðing til (1) tilveruna av virði í sjálvum sær, (2) veruleikan av objektivum moralskum skyldum, og (3) høgt og javnt virði og rættindi fyri øll menniskju. Natúralisma megnar ikki at geva eina nøktandi frágreiðing til hesi trý.”

The Case for Life

Sambært fosturfrøði er eingin ivi um, nær lívið byrjar, nevniliga tá ið eggið verður gitið. Hitt ófødda er ein fullfíggja, einstøk og livandi menniskja:

Fullfíggja: Hitt gitna eggið er fullfíggja líka frá fyrstantíð. Øll upplýsingin, ið nýtist at vera har, er har. Tað einasta, ið tað hevur brúk fyri, er tíð til at vaksa.

Einstøk: Hitt gitna eggið hevur eitt serstakt arvafrøðiligt eyðkenni. Hitt ófødda barnið er sostatt ikki ein partur av mammuni. Harafturímóti er tað ein einstøk vera inni í mammuni.

Livandi: Hitt gitna eggið sýnir alt tað, ið eyðkennir biologiskt lív: stoffskifti, vøkst, reaktión og nøring.

Menniskja: Hitt gitna eggið hevur DNA’ið hjá einari menniskju.

Hesum viðvíkjandi undirstrikar Scott Klusendorf: “Fosturfrøðin sigur tað klárt. Líka frá teimum fyrstu menningarstigunum eru tey óføddu serstøk, livandi og heil menniskju. Ein og hvør ‘væleydna’ fosturtøka tekur tessvegna lívið av einari livandi menniskju” (The Case for Life).

Hvør er Jesus?

”Men tit, hvønn siga tit meg vera?” (Matt 16,15).

Frelsan hjá menniskjum avhongur av einari sannari trúgv á Jesus. “[U]m tit ikki trúgva, at eg eri tann, sum eg eri, tá skulu tit doyggja í syndum tykkara”, sigur Jesus (Jóh 8,24b). Jesu samleiki hevur altso ein avgerandi týdning fyri øll menniskju. Hvønn siga vit Jesus vera?

 

Jesus er Gud sambært Sl 102,27-29 og Heb 1,10-12

Sl 102,27-29:

Í forðum tú jørðina festi, himnarnir eru handaverk títt. Teir forganga, men tú verður. Sum eini klæði slítast teir upp, sum eitt plagg tú teir skiftir, og teir verða skiftir. Men tú ert og verður, og ár tíni fáa ongan enda.

Hvønn snúgva hesi versini seg um? Flest av okkum vildu nokk sagt, at tey snúgva seg um Gud. Samanhangurin í Sl 102 leggur eisini upp til hetta: “Harri, hoyr mína bøn!” (v2). “Men tú, Harri, sum situr um ævir, hvørs navn er ætt eftir ætt…” (v13). Tað er altso einki at ivast í, at Sl 102 snýr seg um Gud.

Hebr 1,10-12:

“Og: ‘Tú, Harri, hevur í upphavi jørðina grundfest, himnarnir eru handaverk títt. Teir forganga, men tú verður, og sum eini klæði teir allir skulu eldast, og sum eitt plagg skalt tú balla teir saman, og teir skulu verða skiftir; men tú ert hin sami, og ár tíni fáa ongan enda.’”

Samanhangurin er týdningarmikil, tá ið ein skal royna at skilja henda tekstin:

Hebr 1,6-8:
6 Og tá ið hann aftur leiðir hin frumgitna inn í mannaheimin, sigur hann: »Og allir Guðs einglar skulu tilbiðja hann.« 7 Og um einglarnar sigur hann: »Hann ger vindar til einglar sínar, og geisandi eld til sveinar sínar;« 8 men um sonin: »Stólur tín, Guð, stendur um allar ævir, og stavur rættvísinnar er stavur ríkis tíns.

Tað er greitt, at teksturin snýr seg um Sonin, Jesus Kristus (8).

6-7: Virksemið, sum teksturin lýsir einglarnar við, vísir okkum, at teir eru undirstaddir Syninum:

  • Teir tilbiðja Sonin – nakað, sum undirstrikar Jesu guddómleika.
  • Teir verða eisini lýstir sum tænarar hjá Gudi.

8: Eftir lýsingina av einglunum vendir rithøvindurin til Hebrearabrævið sær síðani til Sonin: “…men um sonin…” Og meðan hann enn skrivar um Sonin, sigur hann nevniliga: “Og: ‘Tú, Harri, hevur í upphavi jørðina grundfest, himnarnir eru handaverk títt. Teir forganga, men tú verður, og sum eini klæði teir allir skulu eldast, og sum eitt plagg skalt tú balla teir saman, og teir skulu verða skiftir; men tú ert hin sami, og ár tíni fáa ongan enda’” (Hebr 1,10-12).

Men hetta hava vit jú lisið áður í Sl 102,25-27. Og um tað í hesum sambandi varð staðfest, at teksturin er ein lýsing av Gudi, hvussu ber tað so til, at rithøvundirin til Hebrearabrævið brúkar akkurát somu lýsing viðvíkjandi Syninum?

Niðurstøðan er ikki til at koma uttanum: Jesus verður lýstur líkasum Gud. Sambært Sl 102,25-27 og Hebr 1,10-12 kunnu vit altso siga, at Jesus er Gud.

 

Beinleiðis samlíking við Gud – Jóh 8,56-58

Jóh 8,56-59:

“’Ábraham, faðir tykkara, gleddist til at síggja mín dag, og hann sá hann og var fegin.’ Tá søgdu Jødarnir við hann: ‘Tú ert enn ikki fimmti ára gamal, og tú hevur sæð Ábraham!’ Jesus segði við teir: ‘Sanniliga, sanniliga sigi eg tykkum: Áðrenn Ábraham varð til, eri eg.’ Tá tóku teir steinar upp til at kasta eftir honum. Men Jesus fjaldi seg og fór út úr halgidóminum.

Í hesum tekstinum síggja vit fyrst og fremst, at Jesus skiftir tíð mitt í setninginum: “Sanniliga, sanniliga sigi eg tykkum: Áðrenn Ábraham varð til, eri eg.” Við hesum vil Jesus leggja dent á tvey ting. Fyri tað fyrsta leggur Jesus dent á, at hann var til, áðrenn Ábraham var til. Tað er ikki so, at Jesus byrjaði at vera til, tá ið hann varð føddur av Mariu moy. Tað er, sum vit lesa í triðju trúarjáttan fólkakirkjunnar (Symbolum Athanasii): ”Faðirin er ævigur, Sonurin er ævigur, Heilagi Andin er ævigur.” Fyri tað næsta ger hann seg til eitt við navnið, sum Gud gav Mósesi í hinum brennandi tornarunninum, har ið vit lesa: ”Tá segði Guð við Móses: ’Eg eri tann, sum eg eri.’ Og hann mælti: ’Soleiðis skalt tú siga við Ísraelsmenn: ’Eg eri’ hevur sent meg til tykkara’” (2 Mós 3,14). Tá ið Jesus ger seg til eitt við navnið ”Eg eri”, so sigur hann harvið eisini, at hann er hin ævigi og sjálveksisterandi Gud. Tað hevur óiva verið eyðsæð fyri jødarnar í samtíðini, at Jesus her sigur, at hann er Gud. Hesir jødarnir kendu jú væl 2 Mós 3,14, og eftir teirra tykki gjørdi Jesus seg sekan í gudsspottan, tá ið hann ger seg til eitt við Gud. Hetta greiðir eisini frá teirra atburði: Tá tóku teir steinar upp til at kasta eftir honum”.

 

Óbeinleiðis samlíking við Gud umvegis guddómlig eyðkenni

Í NT verður Jesus lýstur við teimum somu eyðkennunum, sum Gud eisini verður lýstur við í GT.

Gud í GT Uppáhald Jesus í NT
Harrin er hirði mín (Sl 23,1). Hirði Eg eri hin góði hirðin (Jóh 10,11).
Guð er hann, ið dømir (Sl 75,8). Dómari … seyðirnar skal hann seta høgrumegin við seg, og geitirnar vinstrumegin (Matt 25,31-33).
Eg eri hin fyrsti og hin síðsti, og umframt meg er eingin Guð til (Jes 44,6). Fyrst og síðst Eg eri hin fyrsti og hin síðsti (Opb 1,18).
Harrin er ljós mítt (Sl 27,1). Ljós Eg eri ljós heimsins (Jóh 8,12).
… eg, eina eg, eri Harrin, uttan meg er eingin frelsari til (Jes 43,11). Frelsari … vit vita, at hesin av sonnum er frelsari heimsins (Jóh 4,42).
Eg eri Harrin, tað er navn mítt, og ongum øðrum gevi eg dýrd mína… (Jes 42,8). Guds dýrd … ger tú nú meg dýrmettan, faðir, hjá tær við teirri dýrd, sum eg hevði hjá tær, áðrenn heimurin var til (Jóh 17,5).

 

 

Óbeinleiðis samlíking við Gud umvegis guddómligar gerningar

Gerningur Bíbliuávísing
Jesus fyrigav syndarum Og tá ið Jesus sá trúgv teirra, sigur hann við hin giktsjúka: »Sonur mín, syndir tínar eru fyrigivnar!« Men nakrir av hinum skriftlærdu sótu har, og teir hugsaðu í hjørtum sínum: »Hví talar hesin maðurin so? Hann spottar Guð! Hvør kann fyrigeva syndir, uttan ein, tað er Guð?« (Mark 2,5-7).
Jesus gav boð »…Nýtt boð gevi eg tykkum: Tit skulu elska hvør annan; líkasum eg havi elskað tykkum, soleiðis skulu eisini tit elska hvør annan…« (Jóh 13,34). Harumframt sigur Jesus eisini í fjallaprædikuni: Tit hava hoyrt, at tað hevur verið sagt við teir gomlu… Men eg sigi tykkum (Matt 5).
Jesus sigur, at vit skulu biðja í hansara navni Og hvat tit so biðja um í navni mínum, tað skal eg gera, til tess at faðirin skal verða gjørdur dýrmettur í syninum. Biðja tit um okkurt í navni mínum, skal eg gera tað (Jóh 14,13-14).

 

Óbeinleiðis samlíking við Gud umvegis tilbiðjan

Jesus verður ferð eftir ferð tilbiðin sum Gud:

  • Vísmenninir bilbóðu Jesus (Matt 2,11).
  • Lærusveinarnir tilbóðu Jesus, tá ið hann gekk eftir vatninum (Matt 14,33).
  • Hin blindi maðurin tilbað Jesus, aftaná hann var grøddur av honum (Jóh 9,38).
  • Kvinnurnar við Jesu grøv tilbóðu hann aftaná uppreisnina (Matt 28,9).

Øll hesi menniskjuni tilbóðu Jesus, uttan nakra sum helst áreiðslu frá Jesusi. Hetta gevur einans meining, um Jesus veruliga trúði, at hann var Gud. Tá ið djevulin freistaði Jesus í oyðimørkini, segði hann: “Vík frá mær, Sátan! Tí at skrivað stendur:Harran, Guð tín, eigur tú at tilbiðja og tæna honum eina’” (Matt 4,10). Og kortini tók hann sjálvur ímóti tilbiðjan!

 

Óbeinleiðis samlíking við Gud umvegis tiltalu

Tað verður ferð eftir ferð talað til Jesus sum Gud í NT. Tá ið Tummas ápostul sá sárini hjá hinum upprisna, segði hann t.d. við Jesus: ”Harri mín og Guð mín!” (Jóh 20,28).

Viðvíkjandi Jesusi sigur Paulus eisini: “…sum fedrarnir hoyra til og sum Kristus er komin av eftir holdinum, hann sum er Guð yvir øllum lutum, hálovaður allar ævir” (Róm 9,5). Her undirstrikar Paulus, at Jesus er bæði Gud og menniskja: Hann er sannur Gud (hann sum er Guð yvir øllum lutum). Og hann er satt menniskja: (komin av eftir holdinum). Hetta er eisini í samsvari við triðju trúarjáttan fólkakirkjunnar (Symbolum Athanasii): ”Hann er Gud, føddur av veru Faðirsins fyri allar øldir, og menniskja, føddur í tíðini av veru móður sínar, fullkomin Gud, fullkomin menniskja…”

 

Óbeinleiðis samlíking við Gud umvegis hugsamanrenning

Í Jóh 10,27-30 sigur Jesus: “Mínir seyðir hoyra reyst mína, og eg kenni teir, og teir fylgja mær, og eg gevi teimum ævigt lív, og teir skulu allar ævir ikki glatast, og eingin skal slíta teir úr hond míni. Faðir mín, sum hevur givið mær teir, er størri enn allir, og eingin skal slíta teir úr hond faðirsins. Eg og faðirin eru eitt.” Her sigur Jesus kortini ikki, at Faðirin og Sonurin eru sami perónur. Triðja trúarjáttan fólkakirkjunnar lýsir hetta soleiðis: ”Tí at ein er persónur Faðirsins, ein annar Sonarins, aftur ein annar Heilaga Andans. Men Faðirsins og Sonarins og Heilaga Andans guddómur er ein, dýrd teirra líka stór, og hátign teirra líka ævig.”

 

Endi

Tilbiðjanin av Jesusi kyknaði upp millum eingudstrúarfólk. Hitt jødiska fólkið var bundið til bert ein Gud. Shema í 5 Mós 6,4 undirstrikar eisini júst hetta: “Hoyr, Ísrael, Harrin, Guð vár, Harrin er einastur!” Men hvussu kundi tilbiðjanin av Jesusi kykna upp í einum slíkum umhvørvi? Svarið uppá henda spurningin er at finna í Jesu uppreisn frá deyðum. Tey fyrstu kristnu vóru sannførd um, at Jesus veruliga var risin upp. Í roynd og veru høvdu tey eisini sæð hin upprisna Jesus við teirra egnu eygum. Og júst hetta, at Jesus var risin upp frá deyðum, bar við sær, at boðskapurin hjá Jesusi eisini mátti vera sannur.

Í ljósinum av tí, sum vit hava viðgjørt omanfyri, kunnu vit staðfesta, at Jesus sjálvur sigur, at hann er Gud. Hann er Gud komin í holdi fyri at doyggja fyri heimsins synd, og hann hevur staðfest henda sannleika við at rísa upp frá teimum deyðu. Tað er bert hetta stóra uppreisnarundrið, sum hevur megnað at fingið hitt jødiska eingudstrúarfólkið til at upphevja og tilbiðja Jesus við síðuna av Ísraels Gudi.

Spurningurin um Jesu samleika verur eisini viðgjørdur í hesi upptøku:

 

Keldur

http://www.str.org/publications/solid-ground-july-2016-ready-for-the-knock-on-your-door#.V4uI1KKz7F8

http://www.str.org/blog/witnessing-to-jehovah-s-witnesses-%E2%80%93-part-1#.VgPY8Zez54I

http://www.str.org/blog/witnessing-to-jehovah-s-witnesses-%E2%80%93-part-2#.VgPZMJez54J

I dag er nådens tid

På den tid kom nogle og fortalte Jesus om de galilæere, hvis blod Pilatus havde blandet med blodet fra deres offerdyr. Og han sagde til dem: »Mener I, at de var større syndere end alle andre galilæere, siden det gik dem sådan? Nej, siger jeg, men hvis I ikke omvender jer, skal I alle omkomme ligesom de. Eller de atten, som tårnet i Siloa styrtede ned over og dræbte – mener I, at de var mere skyldige end alle andre i Jerusalem? Nej, siger jeg, men hvis I ikke omvender jer, skal I alle omkomme ligesom de« (Luk 13,1-5).

Indledning

Hvor var du den 11. september i 2001? Mange af os husker nok klart og tydeligt, hvor vi var, fordi det var på denne dag, at terrorister styrede to fly ind i World Trade Centers ”tvillingetårn” i New York; et fly i hvert tårn. 2973 mennesker omkom som en følge der af. Men omkom de, fordi de var større syndere end vi andre? I dagens tekst kommer der nogle til Jesus med et lignende spørgsmål.

De fortalte ham om nogle galilæeres tragiske død. Pilatus havde beordret sine soldater til at dræbe disse galilæere, mens de ofrede offerdyr i det hellige tempel i Jerusalem. Og således blev deres blod bogstavelig talt blandet med offerdyrenes blod. Dette var en modbydelig forbrydelse mod disse galilæere. Og oveni købet var dette også helligbrøde, fordi denne forbrydelse skete i jødernes hellige tempel. Og Jesus kommer også selv med et tragisk eksempel, når han nævner de 18 mennesker, som tårnet i Siloa styrtede ned over og dræbte. I dagens tekst har vi altså to eksempler på lidelse: en forbrydelse og en ulykke. Men overfor begge tragedier står vi spørgende. Hvorfor tillader Gud disse lidelser?

Jesu respons kommer som et chok, fordi vi ved jo, hvordan Jesus plejer at reagere overfor menneskelig lidelse. I forbindelse med Lazarus’ død blev han stærkt opbragt og brast i gråd. Han ynkedes over dem, der hungrede. Han helbredte dem, der var syge osv. Men sådan er det ikke med dagens tekst. Jesus vender det hele på hovedet og retter opmærksomheden mod dem, der kom til ham og siger: »Mener I, at de var større syndere end alle andre galilæere, siden det gik dem sådan? Nej, siger jeg, men hvis I ikke omvender jer, skal I alle omkomme ligesom de.«

Syndens konsekvens

Der er nogle bibelske begreber i teksten, som har afgørende betydning for forståelsen af Jesu budskab. Et af disse begreber er ordet ”synd.” Når jeg slår op i min teologiske ordbog, bliver synd beskrevet som menneskets tyranniske oprør mod Gud og hans vilje. Confessio Augustana, som er et af folkekirkens bekendelsesskrifter, beskriver synden som en tilstand, som alle mennesker bliver født ind i. Vi fødes altså med ryggen vendt mod Gud. I artikel 2 i Confessio Augustana læser vi f.eks.: ”Ligeledes lærer de [dvs. menighederne], at siden Adams fald fødes alle mennesker … med synd, det vil sige: uden gudsfrygt, uden tillid til Gud og med begær, [og de lærer] at denne arvede sygdom eller last er virkelig synd, der også nu fordømmer dem, der ikke genfødes ved dåb og Helligånd, og pådrager dem evig død.”

Syndens konsekvens er adskillelse fra Gud. Eller som profeten Esajas siger: ”Nej, det er jeres synder, der skiller jer fra jeres Gud…” (Es 59,2). I den forstand er der forbindelse mellem synd og menneskelig lidelse. Hvis det ikke var for syndens realitet i denne verden, ville lidelse nemlig ikke eksistere. Det var menneskets synd, der bragte lidelse og død ind i denne verden. Og da verden ligger under syndens magt, så er lidelse og død også en daglig realitet i verden og i menneskers liv.

Men den kendsgerning, at et menneske lider, betyder dog ikke, at vedkommende lider pga. en bestemt synd. I Jesu dage var der dog mange, der troede det. Man tænkte, at jo mere man synder, jo mere kommer man til at lide. Men Jesus viser denne tankegang fra sig, når han besvarer sit eget spørgsmål og siger: ”Mener I, at de var større syndere end alle andre galilæere, siden det gik dem sådan? Nej, siger jeg…”

Fortabelsen

Her er vi alle i samme båd! I udgangspunktet er vi alle syndere. Og synden adskiller os som sagt fra Gud. Paulus beskriver også syndens konsekvens, når han siger, at ”syndens løn er død” (Rom 6,23). Dette gælder ikke kun vores biologiske død, men også vores evige død, som også kaldes fortabelsen.

Den evige død skal ikke forstås på den måde, at vi ophører med at eksistere, fordi det gør vi ikke – heller ikke, når vi dør. Derimod henviser den evige død til den endelige og evige adskillelse mellem Gud og mennesker, som rammer alle dem, der ikke er blevet renset for synd ved troen på Jesus.

Og præcis dét er også årsagen til, at begrebet ”synd” er så vigtigt for forståelsen af det, som Jesus siger til os i dag. Synden er nemlig vores største problem. Det gælder os alle – ikke kun de ulykkelige galilæere.

De mennesker, som kom til Jesus, undrede sig over, hvorfor sådan noget kunne ske. Og de ræsonnerede måske, at ofrenes tragiske død kom som en straf pga. af en eller anden synd i deres liv. Men Jesus understreger, at ofrene var ikke større syndere end de selv var. Og derfor siger han til dem: ”hvis I ikke omvender jer, skal I alle omkomme ligesom de.” Når Jesus giver dette svar til spørgerne, så understreger han, at de stillede det forkerte spørgsmål. Spørgsmålet er ikke: ”Hvorfor styrtede tårnet i Siloa over de atten mennesker?” Spørgsmålet er derimod: ”Hvorfor styrtede det ikke over mig?” Pointen er altså, at disse mennesker havde et forkert fokus. Her stod de foran Jesus med et spørgsmål, der handlede om andre menneskers synd og død. Men Jesus vender det hele på hovedet og gør det til et personligt spørgsmål om deres egen synd og død.

Det er ikke, fordi Jesus mangler medfølelse, at han svarer sådan. Derimod kommer han med denne respons, fordi han kender hjerterne. Han ved, at spørgerne har brug for selvransagelse. De har brug for omvendelse, fordi ellers kommer de selv til at opleve en uendeligt større tragedie, nemlig fortabelsen.

Omvendelsen

Det er altså ikke ud af manglende kærlighed til dem, der lider, at Jesus formulerer sig, som han gør. Derimod siger han dette til spørgerne, fordi han elsker dem og ønsker at frelse dem fra den evige fortabelse. De har brug for at tænke over deres egen synd og død.

Galilæerne var døde. De atten, som tårnet i Siloa styrtede ned over, var døde. Men de mennesker, som kom til Jesus denne dag, var stadigvæk levende. Og derfor var det endnu ikke for sent for dem at forberede sig på døden og dommen. Eller som vi synger i en af Brorsons salmer: ”I dag er nådens tid, / i dag er Gud at vinde, / nu kan alvorlig flid / hans milde hjerte finde. / Op! Op! Bedrings gråd, / og efter Jesus jag, / men snart! det er mit råd. / Nu hedder det: i dag!” (DDS 592). Og præcis dét er også årsagen til, at Jesus siger til spørgerne: ”…hvis I ikke omvender jer, skal I alle omkomme ligesom de.” De døde kan nemlig ikke omvende sig, men det kunne de. For dem var det stadigvæk nådens tid. For dem hed det stadigvæk: i dag. Jesus tilskynder dem altså til at omvende sig, fordi de var stadigvæk i live og havde stadigvæk muligheden for at gøre det. Men hvad betyder ordet ”omvendelse” egentlig? Når jeg slår ordet ”omvendelse” op, så bliver det beskrevet som en gennemgribende omvendelse fra alt det, der forhindrer en i at hengive sig til Gud, og samtidig henviser det også til, at man vender sig til Gud i kærlighed og lydighed.  

Synden er som sagt vores største problem, fordi den skiller os fra fællesskabet med Gud. Præcis dét er også årsagen til, at Jesus prædikede omvendelse. Eller som vi læser i Matt 4,17: ”Fra da af begyndte Jesus at prædike: ’Omvend jer, for Himmeriget er kommet nær!’” Og det er ikke kun noget, som Jesus sagde dengang. Han siger det lige så meget til os i dag.

Afslutning

I dagens tekst kalder Jesus os til selvransagelse. Galilæernes tragiske død bør få os alle til at tænke, ikke på galilæernes synd, men på vores egen synd, og hvordan vi kan blive renset for vores synd, inden vi selv skal dø. Som Hebræerbrevets forfatter siger: “Og ligesom det er menneskenes lod at dø én gang og derefter dømmes, sådan er Kristus ofret én gang for at bære manges synder…” (Hebr 9,27). Og når der står ”manges synder”, så betyder det også, at dine synder blev inkluderet. Jesus har båret alle dine synder. Han har betalt prisen for alle dine synder. Det kostede ham livet! Og derfor er det også kun ham, Jesus, den opstandne og levende frelser, som kan rense dig fra dine synder. Det er kun ham, som kan frelse os fra fortabelsen og frelse os til det evige liv i Guds nærvær. Og når Jesus siger, at vi skal omvende os, så betyder det egentlig, at vi skal flygte til ham med vores synder. Det er jo kun ham, der er verdens frelser. Det er kun ham, som kan give os fællesskab med Gud.

For os er det stadigvæk nådens tid. For os hedder det stadigvæk: i dag! Eller som Brorson siger: ”Endnu er gunst at få / for knuste hjerters råben, / endnu er Gud at nå, / endnu er Himlen åben. / Hvor er det godt hos Gud! / Kom, hjerte, snart, og tag / mod nådens søde bud: / i dag, i dag, i dag!” (DDS 592). Amen.

Sniðlop djevulsins

“Latið tykkum í øll herklæði Guðs, so at tit kunnu vera førir fyri at standa ímót sniðlopum djevulsins” (Ef 6,11).

Øll álop djevulsins eru sniðlop. Tað grikska orðið fyri sniðlop er methodeia. Eitt sniðlop er altso eitt metodiskt álop. Tað er eitt sera væl planlagt álop. Djevulin er taktiskur og metodiskur, og hann vil brúka eina og hvørja snildu til at fáa okkum aftur í myrkrið. Djevulin roynir alla tíðina at fella okkum, og hetta vil hann gera gjøgnum síni metodisku álop. Men vit standa ikki uttan vápn í hesum bardaga. Hin vánda dagin, tá ið djevulin freistar okkum, skulu vit veita honum mótstøðu! Tað gera vit við at brúka Guds herklæði. Sjálvandi mugu vit brúka vápnini, sum Gud gevur okkum! Eitt svørð nyttar jú einki í einum bardaga, um tað ikki verður tikið í brúk.

“Sælur er tann maður, sum heldur út í freisting” (Ják 1,12). Hvussu halda vit út? Jú, við at brúka herklæðini! Uttan tey kunnu vit als ikki standa við. Hesi klæðini eru klæði, sum vit áhaldandi eiga lata okkum í. Tað er ikki soleiðis, at vit lata okkum í tey einaferð, og so er liðugt arbeiði. Nei, vit mugu lata okkum í herklæðini hvønn dag, tí at vit standa jú í bardaganum hvønn dag. Tí er tað eisini gott, at brynja seg við einum heilagum tanka hvønn dag. Les Guds orð! Hoyr Guds orð og ger eftir tí! Kenn Bíbliuna! Lær bíbliuorð uttanat!

“Gangið fram í andanum, og tá skulu tit als ikki fullføra girnd holdsins”, sigur Paulus (Gal 5,16). Og vit ganga bara fram í Andanum, tá ið Guds orð gongur fram í okkum! Orðið er jú svørð Andans. Tak tað í brúk og lat tað virka í tær!

Det sande vintræ

Jeg er det sande vintræ, og min fader er vingårdsmanden. Hver gren på mig, som ikke bærer frugt, den fjerner han, og hver gren, som bærer frugt, den renser han, for at den skal bære mere frugt. I er allerede rene på grund af det ord, jeg har talt til jer. Bliv i mig, og jeg bliver i jer. Ligesom en gren ikke kan bære frugt af sig selv, men kun når den bliver på vintræet, sådan kan I det heller ikke, hvis I ikke bliver i mig. Jeg er vintræet, I er grenene. Den, der bliver i mig, og jeg i ham, han bærer megen frugt; for skilt fra mig kan I slet intet gøre. Den, der ikke bliver i mig, kastes væk som en gren og visner; man samler dem sammen og kaster dem i ilden, og de bliver brændt. Hvis I bliver i mig, og mine ord bliver i jer, så bed om, hvad I vil, og I skal få det. Derved herliggøres min fader, at I bærer megen frugt og bliver mine disciple (Joh 15,1-8).

Indledning

Vinstokke og æbletræer bugner lige nu, fordi det er frugttid, og derfor har vi heller ikke svært ved at forstå dagens prædikentekst. Ligesom grenen kun kan bære frugt, når den er forenet med stammen, sådan kan der også kun opstå liv og frugt hos os, når vi er forenet med Jesus.

Jesu billede er også en stærk kontrast til den almindelige fordom, at kristendom består i at holde sig til nogle bestemte grundprincipper og at mene nogle bestemte ting om Gud. Men dagens tekst viser os derimod, at kristendom dybest set handler om livsfællesskabet med Jesus: at være vokset sammen med ham og dybt afhængige af ham. For skilt fra ham kan vi slet intet gøre, ligesom grenen heller ikke kan leve eller bære frugt, hvis den ikke er på stammen og modtager saften og kraften fra stammen.

Sådan taler Jesus om sig selv

Men hvad betyder det at være vokset sammen med Jesus? Og hvad betyder det at være afhængig af ham? Det kan jo godt være, at man mener, at man ikke har brug for Jesus, og at man egentlig har det fint uden ham. Men Jesu budskab er meget konkret. Han siger jo, at vi ikke kan gøre noget som helst uden ham. Et andet sted siger han endda, at han er vejen og sandheden og livet, og at ingen kommer til Faderen uden ved ham (Joh 14,6). Sådan taler Jesus om sig selv, og det er ikke småting. Han siger jo, at han er den eneste vej til Gud og til det himmelske rige. Han siger, at han er selve sandheden. Han er sandheden om Gud og sandheden om Guds redningsplan for denne verden og for os, der er forsamlet her i dag. Og han siger også, at han er livet.

Han er livets kilde, og den, der kan give os evigt liv. Eller som Thomas à Kempis siger i sin kendte andagtsbog fra 1400-tallet:

Følg mig, "jeg er Vejen, Sandheden og Livet". Uden Vej kan man ikke gaa, uden Sandhed ikke erkende, uden Liv ikke leve. Jeg er Vejen, som du bør følge; Sandheden, som du bør tro; Livet, som du bør haabe paa... Hvis du bliver paa min Vej, skal du erkende Sandheden, og Sandheden skal frigøre dig, og du skal gribe det evige Liv.

 Og det er egentlig det, som det handler om. Ligesom grenen ejer liv og frugt i stammen, således ejer også vi evigt liv og åndelig frugt i Jesus.

Grenen, som ikke bærer frugt

Jesus taler om de grene på ham, som ikke bærer frugt og understreger, at vingårdsmanden/Gud vil fjerne disse grene. Hvorfor? Det forklarer Jesus selv: ”Den, der ikke bliver i mig, kastes væk som en gren og visner; man samler dem sammen og kaster dem i ilden, og de bliver brændt” (6). Grenen, som ikke bærer frugt, er altså et billede på dem, der ikke lever i et livsfællesskab med Jesus. Og uden livsfællesskabet; uden troen på Jesus, så modtager vi heller ikke livet fra ham. Grenen er skilt fra vintræet. Den modtager ingen saft og kraft. Derfor visner den og dør. Men det er ikke hans vilje med nogen af os. Derfor siger han: ”Bliv i mig!” Han siger det i sin kærlighed til os, fordi han vil, at vi skal leve og bære åndelig frugt. Og det kan vi kun ved at blive i ham/vintræet.

Frugten er Jesus selv

Men hvilken frugt er der så tale om her? Jo, dybest set er frugten Jesus selv. Paulus understreger det samme, når han siger: ”Jeg lever ikke mere selv, men Kristus lever i mig” (Gal 2,20). Når han lever i os, ligesom saften fra stammen lever i grenen, så opstår der naturligvis liv og frugt, og hans sindelag – hans kærlighed, glæde og fred – begynder at gøre sig gældende i vores liv.

Hvordan kan jeg så vide, at denne frugt gør sig gældende også i mit liv? Jeg synes at Jesu billede kan hjælpe os i forbindelse med det spørgsmål. Grenens opgave er jo ikke så meget det at betragte sig selv for at se, om der kommer frugt eller ej. Nej, grenens opgave er først og fremmest at blive i stammen. Så kommer frugterne, Jesu sindelag, som en naturlig følge deraf. I forbindelse med det siger Martin Luther også:

Men hvad angår de frugter, som de ægte grene på Kristus skal bære, er det klart nok, hvad de er, nemlig for det første, at en kristen lever efter sin tro, priser og takker Gud og bekender og forkynder for alverden de velgerninger, han har modtaget af ham.

 Her ser vi også, at grenen er mere optaget af stammen end af frugten. Så når vi spørger os selv om, hvorvidt vi bærer frugt eller ej, så bør vores fokus hellere være på Jesus, og hvem han er for os. Tror vi på ham? Takker vi ham? Længes vi efter ham?

I 1 Pet 2,3 taler apostlen Peter faktisk om, at man kan smage, at Herren er god. Og det, at man har smagt at Herren er god, er også årsagen til, at f.eks. Herman Andreas Timm kan sige i en af sine salmer:

Bliv hos mig, kære Herre Krist, / at jeg kan frugter bære! / Du er min rod, jeg er din kvist / og kan dig ej undvære; / du vintræ i Guds urtegård, / fra dig jeg saft og styrke får, / kan uden dig ej trives (DDS 610).

Når jeg engang har smagt, at Herren er god, så vil jeg aldrig kunne undvære ham. Derimod vil jeg anbefale andre til at få sig en smagsprøve. Eller, som kong David siger i Salmernes Bog: ”Smag og se, at Herren er god” (Sl 34,9). Den anbefaling kan man kun komme med, når man selv har erfaret, at Herren virkelig er god.

Vindruerne ser lækre ud, og vingårdsmanden giver dem også en varm anbefaling, men vi kender dog ikke vindruernes rigtige kvalitet, før end vi har smagt dem. Sådan er det også med os og Jesus, grenene og vintræet. Vi kender ham ikke, før end vi har ”smagt”, at han er god og har erfaret fællesskabet med ham og hans venskab. Og derfor kommer David også med en varm anbefaling: ”Smag os se, at Herren er god.”

Bliv i mig!

Og på grund af det at Herren er god, så lyder der også en anbefaling om at forblive i ham, det sande vintræ. ”Bliv i mig!” siger Jesus. Men en forudsætning for at kunne blive i Jesus er selvfølgelig, at vi først og fremmest er indføjet, indpodet, indlemmet i ham. Og det sker i dåben. Derefter gælder det at forblive i Jesus. Men hvordan forbliver vi så i Jesus? Svaret finder vi i vers 7, hvor Jesus siger: ”Hvis I bliver i mig, og mine ord bliver i jer…” Dette kan også oversættes: ”Hvis I bliver i mig ved, at mit ord bliver i jer…”

I Romerbrevet siger Paulus, at troen kommer af det, der høres, og det, der høres, kommer i kraft af Kristi ord (Rom 10,17). Ligesom troen kommer af det, der høres, sådan bevares den også gennem det, der høres.

En kristen vokser aldrig fra Ordet, men han vokser ved Ordet. Det forkyndte Ord er nødvendigt, for at en kristen kan bevare det nye liv og vokse i troen (Flemming Frøkjær-Jensen).

Saften og kraften i vintræet flyder ud til grenene, når man igen og igen vender tilbage til hans ord, lytter til det og tager det til hjertet (Bo Giertz).

Afslutning

”Bliv i mig!” siger Jesus. Bliv i ham ved, at lade hans ord blive i jer! Jesu ord fører nemlig Jesus selv ind i vores hjerter. Ordet om Jesus taler ikke blot om ham, men Jesus kommer selv personligt til os i dette ord (Øivind Andersen). Bliv derfor i Jesus ved, at lade hans ord blive i jer. Amen.