Jesus, hin lovaði kongurin

Jesus, hin lovaði kongurin

 
 
00:00 / 00:18:21
 
1X
 

10. sunnudag eftir tríeindardag

Prædika hildin í kirkjuni við Norðskála

Tekstur: Luk 19,41-48

Sálmur fyri prædiku: SFK 84 (Lat hurðar upp, ger borglið breið)

Sálmur eftir prædiku: SFK 498 (Guðs friður ber av einglavakt)

Tú ert maðurin!

  • Lestur úr Gamla testamenti: 2 Sám 11,26-12,1-7a
  • Evangelium: Luk 6,36-42

“Tú ert maðurin”, segði Nátan við Dávid. Hann var farin við konuni hjá Uria og hevði syrgt fyri, at Uria doyði í bardaga. Gud sendi Nátan til Dávid fyri at avdúka hann, tí at hann var sekur í sera álvarsamari synd. Men Dávid tóktist kortini at vera blindur yvir fyri síni egnu synd. Hann dømdi og fordømdi onnur, t.d. Uria og tann ríka mannin í søguni hjá Nátan. “So satt sum Harrin livir, eigur tann maður at láta lív, ið tílíkt hevur gjørt!” segði Dávid. Men lívið hjá Dávid varð vent á høvdið, tá ið Nátan segði við hann: “Tú ert maðurin.” Áður vóru eyguni hjá Dávid vend ímóti øllum øðrum enn sær sjálvum, men nú sá hann brádliga tann syrgiliga sannleikan. Hann var maðurin, sum var sekur! Hann var maðurin, sum hevði syndað móti Gudi!

Ein maður eftir Guds egna hjarta

Men tá ið vit t.d. lesa Ápostlasøguna, so síggja vit kortini, at júst hesin maðurin, hesin syndarin, verður lýstur sum ein maður eftir Guds egna hjarta (Áps 13,22). Hvussu ber tað til? Jú, tað ber til, tí at Gud kennir hjørtuni. Hann sær okkara hjørtu og veit, um tey eru rætt stillaði yvir fyri honum. Og júst hetta var hóast alt eisini galdandi fyri Dávid. Hann lat seg døma av Gudi og játtaði síðani sína synd. Hetta síggja vit eisini, um vit lesa eitt sindur víðari í tekstinum frá Gamla testamenti: “Tá segði Dávid við Nátan: ‘Eg havi syndað móti Harranum.’ Og Nátan segði við Dávid: ‘Harrin hevur eisini fyrigivið tær synd tína…’” (2 Sám 12,13). Í Sl 51 sleppa vit eisini at kaga inn í hjartað sjá sjálvum Dávidi. Hann biðjur til Gud og sigur:

Náða meg! Tváa meg! Reinsa meg! Eina móti tær eg havi syndað! Strika út mínar misgerðir! Skapa, Gud, mær hjarta reint! Tú vrakar ei eitt brotið og sundurfarið hjarta! 

Og hesini maðurin, sum bað Gud um at skapa honum eitt reint hjarta, og sum sjálvur hevði eitt brotið og sundurfarið hjarta, hesin maðurin var ein maður eftir Guds egna hjarta! Hví? Jú, tí hann hevði lært, at hjartað er svikafult fram um alt annað (Jer 17,9). Og soleiðis hevði hann eisini lært at biðja bønina: “Kanna meg, Guð, og kenn mítt hjarta, rannsaka meg og kenn mína hugsan! Vita, um eg gangi á glatunarvegi og leið meg hin æviga vegin!” (Sl 139,23-24). Um Dávid ikki hevði eitt brotið og sundurfarið hjarta, so hevði hann ongatíð kunna skrivað Sl 51, og sostatt hevði hann heldur ikki kunna hjálpt øllum teimum menniskjunum, sum upp ígjøgnum tíðina hava funnið troyst og styrki í júst tí, sum hann skrivaði í Sl 51. Søgan um Dávid hjálpir okkum at skilja evangeliið til henda dagin. Tað snýr seg nevniliga um hjartað. Hava tú og eg brotin og sundurfarin hjørtu líkasum Dávid? Ella halda vit ikki, at vit hava brúk fyri at biðja bønina: “Skapa, Guð, mær hjarta reint”?

Vit elska, tí at hann elskaði okkum fyrst

Hvussu verða vit miskunnsom? Hvussu læra vit at umbera hvør øðrum? Hvussu læra vit at geva? Hetta er tað, sum Jesus sigur, at vit skulu gera, men hvussu læra vit tað. Eitt er so heilt vist, og tað er, at vit læra tað ikki við at sláa nevan í borið og siga: Nú skal tað vera! Nú skal eg vera miskunnsamur og umberandi! Men hvussu læra vit tað so? Jú, vit læra tað við at møta tí í okkara egna lívi. Jóhannes ápostul sigur tað einastaðni soleiðis, stutt og greitt: “Vit elska, tí at hann elskaði okkum fyrst” (1 Jóh 4,19). Vit læra miskunnsemi við at møta miskunnsemi. Vit læra at umbera við at fáa umbering. Vit læra at geva við at fáa. Og hetta var akkurát tað, sum Dávid lærdi. Hann var ein syndasekur maður, men møtti kortini náði omaná náði hjá Gudi. Og tað er júst henda óendaliga náðin, sum broytti hjarta hjá Dávidi einaferð og sum helt á við at broyta hansara hjarta ígjøgnum alt lívið. Náðin broytti hann, og náðin broytir eisini teg og meg, tí at tá ið vit fáa náði í okkara egna lívi, tá læra vit eisini at vísa øðrum ta somu náðina, sum vit sjálvi hava fingið.

Vit mugu dømast fyrst

“Dømið ikki, tá skulu tit ikki verða dømd. Og fordømið ikki, tá skulu tit ikki verða fordømd” (37). Hesi orðini tykjast at veita kristnum trupulleikar og heiminum ein lætta, tí at við orðunum “dømið ikki” hevur heimurin nevniliga eina “bíbilska” orsøk til at afturvísa allari talu um synd. Hetta ger tað sjálvandi sera trupult fyri kristin at boða evangeliið til ein syndafalnan heim. Men hetta kemst av, at orðið verður misskilt. Dómur sipar her til hetta at brúka Guds orð til at døma onnur, uttan at tað fyrst og fremst hevur fingið høvið til at døma okkum sjálvi og soleiðis eisini leiða okkum inn í felagsskapin við Gud. Tá ið vit brúka Guds orð sum ein mátistokk av øðrum, uttan at tað fyrst og fremst sleppur at døma og avdúka okkum sjálvi, tá verða okkara hjørtu hørð, og vit verða fordømandi yvirfyri øðrum. Men hetta ávarar Jesus okkum ímóti, tá ið hann sigur: “Dømið ikki, tá skulu tit ikki verða dømd. Fordømið ikki, tá skulu tit ikki verða fordømd.” Jesus ávarar okkum ímóti eini hyklandi fordøming av feilunum hjá øðrum trúgvandi menniskjum. Talan er um hykl, tí at tann, sum er fordømandi, er sekur í nógv størri synd, enn tann, sum hann fellir dóm yvir, og tí kemur hin fordømandi persónurin eisini at møta síni egnu fordøming á dómadegi. Okkara fordøming av øðrum kemur altso at raka okkum sjálvi sum ein boomerang á dómadegi. Tað er altso ein sera álvarsom ávaring, ið Jesus kemur við í dagsins teksti. Um ein kristin fellir ein harðan og miskunnarleysan dóm yvir feilirnar hjá øðrum trúgvandi, tá kemur hesin eisini sjálvur at møta sínum egna harða og miskunnarleysa dómi á dómadegi. Gud vendir altso okkara egna dóm ímóti okkum sjálvum. Ella sum vit hava hoyrt tað verið lisið: “tí at við tí máli, sum tit mála, skal tykkum aftur verða mált” (38). Hetta er eisini tað sama, sum vit hava sæð viðvíkjandi Dávid og Nátan. Gud vendi dómin hjá Dávid ímóti honum sjálvum, tá ið hann segði við hann: “Tú ert maðurin.” Tað ræður altso um, at Guds orð fyrst og fremst má sleppa at døma okkum sjálvi. Tástani síggja vit nevniliga meira synd hjá okkum sjálvum, enn hjá øllum øðrum, og tá gerðast vit meira skikkaði til at hjálpa øðrum viðvíkjandi syndini og trúnni á syndanna fyrigeving. Hetta er eisini tað, sum líknilsið hjá Jesusi sipar til. Vit mugu fyrst taka bjálkan út úr okkara egnu eygum, áðrenn vit fara undir at taka flísina út úr eygunum hjá okkara næsta. Ella vit kunnu kanska siga tað soleiðis: Døm ikki onnur, áðrenn tú hevur dømt teg sjálvan fyrst. Soleiðis verða vit bjargaði frá einum hørðum og fordømandi hjarta. Tá ið vit lata Guds orð avdúka okkum, og vit síggja og játta okkara egnu synd, tá hava vit betur sjón fyri, hvussu vit kunnu hjálpa okkara kristnu vinum við teirra feilum. Men tá er talan ikki um eina kalda og miskunnarleysa fordøming, men um kærleikans dóm og umsorgan millum javnstillað systkin í Harranum. Tað er so nakað heilt annað!

Eyðmýkt

Líkasum Dávid mugu vit eisini fyrst sleppa at hoyra orðini: “Tú ert maðurin”. Soleiðis fáa vit eisini brotin og sundurfarin hjørtu, og ikki fyrr enn tá eru vit veruliga klár til at hjálpa øðrum hjørtum. Bjálkin má altso fyrst út úr okkara egna eyga, áðrenn vit fara í holt við flísina í eyganum hjá okkara næsta. Annars síggja vit einki og kunnu sostatt heldur ikki hjálpa næstanum við flísini í eyganum. Tá leiðir blindur blindan, og endin er, at báðir falla í veitina. Vit vita øll, hvussu viðkvæmt eygað er. Bara fingurin nemur við eygað, so letist tað aftur av sær sjálvum. Ein nýtist altso at vera sera róligur, tolin og følin, tá ið tú skalt taka eina flís úr eyganum hjá onkrum øðrum. Um hetta er so viðvíkjandi eyganum, hvussu mikið meir er hetta tá ikki eisini galdandi viðvíkjandi sálini hjá einari aðrari menniskju? Hvussu kunnu vit hjálpa øðrum við at sleppa av við flísina í teirra andligu eygum? Her er tað bara eitt, ið kann hjálpa okkum, nevniliga eyðmýkt. Sum sagt mugu vit fyrst sjálvi hava hoyrt orðini: “Tú ert maðurin” ella: “Tú ert kvinnan”. Ikki fyrr enn vit sjálvi hava sæð okkara egnu synd, hoyrt dómin yvir hana og upplivað Guds stóru náði til syndarar, tástani eru vit klár til at hjálpa næstanum við flísini í eyganum. Tá døma og fordøma vit nevniliga ikki næstan fyri flísina í eyganum, tí at vit hava jú sæð bjálkan í okkara egnu eygum, og at Gud kortini hevur sýnt okkum náði. Ein hevur orðað tað soleiðis:

Tú kanst ikki vera ein andligur eygnalækni, fyrr enn tú sjálvur sært væl. Tá ið vit síggja okkum sjálvi og eru sluppin av við henda bjálkan og hava dømt og fordømt okkum sjálvi og eru í hesi eyðmjúku, samkennandi, samhugaðu, blíðu, umberandi støðu, tástani eru vit til reiðar at tala sannleikan í kærleika til ein annan og soleiðis eisini veita honum hjálp. 

Ella sum Søren Kierkegaard sigur, og tað vil eg enda við:

Øll sonn hjálp byrjar við eyðmýkt. Hjálparin má fyrst eyðmýkja seg undir honum, sum hann vil hjálpa og harvið skilja, at tað at hjálpa ikki er at valda men at tæna. 

Ríki maður og Lázarus

Men tað var ein ríkur maður; og hann klæddi seg í skarlak og fínasta lín og livdi hvønn dag í fagnaði og góðgæti. Og tað var ein fátækur, nevndur Lázarus, sum var lagdur fyri dyr hansara, fullur í sárum; og hann tráaði eftir at mettast av molunum, sum fullu av borðinum hjá hinum ríka; men eisini hundarnir komu og sloktu sár hansara. So bar á, at hin fátæki doyði, og hann varð av einglunum borin í fang Ábrahams. Og hin ríki doyði við og fór til gravar. Og tá ið hann læt eygu síni upp í helheimi, har sum hann var í pínu, sær hann Ábraham langt burtur og Lázarus í fangi hansara. Og hann rópaði og segði: »Faðir Ábraham! Miskunna mær, og send Lázarus, at hann kann drepa ytsta liðin av fingri sínum í vatn og svala tungu mína; tí at eg pínist ræðuliga í hesum loga!« Men Ábraham segði: »Minst tú til, sonur, at tú hevur notið títt góða, meðan tú livdi, og Lázarus á sama hátt hitt ónda; men nú verður hann uggaður her, og tú pínist. Og umframt alt hetta er millum okkara og tykkara staðfest eitt óført dýpi, til tess at tey, sum vilja fara hiðani yvir til tykkara, ikki skulu kunna, og at tey haðani ikki heldur skulu fara higar til okkara.« Men hann segði: »So biði eg teg, faðir, at tú vilt senda hann í faðirs míns hús, tí at eg eigi fimm brøður, til tess at hann kann bera vitni fyri teimum, so at teir ikki við skulu koma í henda pínustað.« Men Ábraham sigur: »Teir hava Móses og profetarnar, lýði teir á teir!« Men hann segði: »Nei, faðir Ábraham, men hevði onkur frá hinum deyðu komið til teirra, tá mundu teir vent um.« Men hann segði við hann: »Lýða teir ikki á Móses og profetarnar, tá munnu teir ikki heldur taka eftir, um onkur reis upp frá deyðum«« (Luk 16,19-31).

Inngangur
“Friðleysa sál, sum foldum á / leitar tær æru og veldi, / kanska tú brátt á deyðastrá / starir at æviga eldi. / Fáfongt og tómt á jørð alt er, / tá ið tað hvølt úr hini verð / ljóðar: nú skeiðið er runnið!” (Sl 464). 

Hesi orðini frá sálminum “Friðleysa sál á foldum her” eru sum skrivaði beinleiðis til ríka mann, beint áðrenn hann læt eygu síni upp í helheimi. Ríki maður hevði jú alla æru og alt veldi á hesi fold, men alt hetta bleiv fáfongt og tómt, tá hansara skeið var runnið. Líknilsið um ríka mann og Lázarus er sera álvarsamt og beinrakið, tí at tað vendir sær beinleiðis til okkara hjørtu við spurningunum: Hvør ert tú? Líkist tú ríka manni? Ella líkist tú Lázarus? Og hvat gert tú? Savnar tú tær gripir á foldum? Ella savnar tú tær gripir í Himli? Við líknilsinum um ríka mann og Lázarus verður tað gjørt púra greitt fyri okkum, hvønn týdning teir tímiligu lutirnir hava, og hvønn týdning teir ævigu lutirnir hava. Tað eru teir ævigu lutirnir, sum hava ein avgerandi týdning fyri okkum í deyðanum og ævinleikanum. Og ikki bara tað. Teir ævigu lutirnir hava eisini ein avgerandi týdning fyri okkum í hesum lívinum, tí at teir vísa okkum, hvussu vit skulu bera okkum at viðvíkjandi teimum tímiligu lutunum.

Ríki maður

Í líknilsinum hoyra vit fyrst um ein ríkan mann, men hann verður ikki nevndur við navni. Vit kenna hann bara sum ríka mann. Kann tað vera, at hann ikki er nevndur við navni, tí at hann ikki er kendur? Tað kann væl vera, tí at hetta minnir okkum jú á tað, sum Jesus áður hevur sagt viðvíkjandi dómadegi. Einastaðni sigur hann t.d.: “Á ongum sinni havi eg kent tykkum; farið burtur frá mær, tit, ið havast við órætt” (Matt 7,23). Hesi glatast altso, tí at tey ikki eru kend av Jesusi. Jesus veit sjálvandi, at hesi eru til, men hann kennir tey ikki sum sínar vinir. Og tað er jú hetta, sum er avgerandi: at vera kendur av honum sum ein vinur og tí eisini nevndur við navni. Henda tankan síggja vit eisini í Gamla testamenti. Hjá Jesaja lesa vit t.d.: “Óttast ikki, eg endurloysi teg; eg nevni teg við navni, tú ert mín” (Jes 43,1). Og sjálvur sigur Jesus við sínar lærusveinar og vinir: “Men gleðist ikki um tað, at andarnir eru tykkum undirbrotligir, gleðist heldur um tað, at nøvn tykkara eru uppskrivað í himlunum” (Luk 10,20).

Lázarus

Og hetta var nevniliga tað, sum var galdandi viðvíkjandi Lázarus. Hóast hann ikki var mettur at vera nakað serligt sambært hesum heiminum, so var hann kortini óendaliga ríkur. Hann var kendur av Gudi sum ein vinur, og tí átti hann eisini alt tað, sum hann veruliga hevði brúk fyri, nú hansara skeið var runnið. Hann hevði savnað sær gripir í Himli, og tí hevði hann eisini Gud hjá sær sum ein vin og sum ein hjálpara í øllum lívsins viðurskiftum – eisini tá ið hann var fátækur og sjúkur. Navnið Lázarus stavar jú frá Eleazar, sum merkir “Gud hjálpir”. Hann hevði Gud sum vin og hjálpara bæði í hesum lívinum og í hinum komandi. Við øðrum orðum hevði hann savnað sær gripir í Himli, og tí fekk hann eisini eina himmalska móttøku, tá ið hann doyði.

Sonarætt hjá Gudi

Hetta, at bæði ríki maður og Lázarus doyðu, minnir okkum á, at deyðin kemur til okkum øll, og tað ger dómadagur eisini. Men Lázarus kundi kortini hava frímóð á sínum dómadegi. Hann var klárur at doyggja – ikki vegna nakra kenslu, sum hann átti í sær sjálvum, men vegna ríkidømið, sum hann átti heima hjá Gudi í Himli. Sjálvt um Lázarus ikki varð mettur at vera nakað serligt eftir heimsins standardi og í eygunum hjá ríka manni, so var hann kortini ein kongasonur. Og tí hevði hann eisini sonarætt hjá Gudi, tvs. tann rættin, sum eitt barn hevur, tí at tað er barnið hjá sínum foreldrum. Kona mín og eg eiga t.d. tríggjar dreingir. Og av tí, at teir eru okkara dreingir, so merkir tað, at okkara heim eisini er teirra heim. Soleiðis er tað eisini viðvíkjandi Lázarus og øllum teimum, sum við trúnni hava felagsskap við Gud og harvið eisini hava sonarætt hjá honum. Ápostulin Pætur er eisini inni á hesum, tá ið hann sigur, at Guds fólk er “…ein útvald slekt, ein kongaligur prestaskapur, ein heilag tjóð, eitt ognarfólk” (1 Pæt 2,9). Hetta eru stór orð, og tey eru galdandi fyri øll, sum hoyra Jesusi til av Guds stóru náði. Og tað, at tað er av Guds stóru náði, merkir, at hetta ikki er nakað, sum ein fær við at savna sær æru og veldi her á fold. Nei, harafturímóti er hetta nakað, sum ein fær av náði eina við trúnni á Jesus. Og Gud vil, at hetta skal verða sagt um øll menniskju, at tey eru “…ein útvald slekt, ein kongaligur prestaskapur, ein heilag tjóð, eitt ognarfólk.” Av tí, at Gud er kærleiki, so vil hann eisini, at øll menniskju skulu verða frelst og fá lut í hesum stóra himmalska ríkidøminum, áðrenn tað, líkasum hjá ríka manni, verður ov seint.

Vit eiga at endurspegla Guds kærleika

Um vit t.d. ímynda okkum, at ríki maður eisini átti hetta stóra andliga ríkidømið, og at hann hevði fingið alt hetta av Guds stóru náði, uttan at hann á nakran hátt hevði gjørt seg uppibornan til tað. Hvussu hevði hetta tá ávirkað ríka mann? Jú, tá hevði hann eisini verið líka ríkur sum hin fátæki Lázarus. Hetta ljóðar kanska sum ein mótsøgn, men tað, sum eg meini við, er, at tá høvdu teir báðir verið arvingar til teir somu himmalsku gripirnar, sjálvt um teirra gripir á foldum vóru sera ymiskir. Hetta stóra andliga ríkidømið burdi eisini ávirkað ríka mann soleiðis, at hann bar seg at á ein heilt annan hátt, enn tað, sum vit hava sæð í líknilsinum. Alt tað, sum hann hevði fingið av berari náði, burdi tá eggja ríka mann til at endurspegla ta somu náðina yvirfyri hinum fátæka og sjúka Lázarus, sum lá fyri hansara dyr. Tá átti hann at hava opna dyrnar fyri Lázarus, bjóða honum inn og givið honum alt tað, sum honum tørvaði. Hetta átti hann eisini at hava gjørt, sjálvt um Lázarus ikki átti gripirnar í himli. Hví? Jú, sum tað stendur í 1 Jóhannesarbrævi, so elska vit, tí at hann elskaði okkum fyrst (1 Jóh 4,19). Hansara kærleiki til okkum eigur at fáa okkum til at endurspegla hansara kærleika yvirfyri øllum teimum, sum vera løgd fyri okkara dyr. Hetta er fyrst og fremst ein áminning til mín sjálvs. Hitt stóra andliga ríkidømið, sum eg eigi í Jesusi (syndanna fyrigeving og ævigt lív heima hjá Gudi), eigi eg eina og aleina av Guds stóru náði og kærleika. Og hetta eigur, ið hvussu so er, at fáa meg til at endurspegla tann sama kærleikan yvirfyri mínum næsta. Gud hjálpi mær til tað, og Gud hjálpi okkum til tað!

Í fangi Ábrahams

Í deyðanum fekk Lázarus eina himmalska móttøku, tí at hann í hesum lívinum hevði savnað sær gripir í Himli. Hann hoyrdi til Guds ognarfólk. Og í grundini eru tað bara tveir mátar at doyggja uppá: sum ognarfólk ella ikki sum ognarfólk. Lázarus doyði sum eitt ognarfólk. Í hesum heimi átti hann einki, men hjá Gudi átti hann alt! Hann var kendur av Gudi og nýttist ikki at óttast deyðan og dómadag. Harafturímóti fekk hann, sum sagt, eina himmalska móttøku hinumeðna deyðan: “hann varð av einglunum borin í fang Ábrahams” (22). Ábraham var jú ættarfaðir hjá jødunum og tann, sum Gud hevði gjørt ein ævigan sáttmála við. Sambært jødiskari tankagongd tá á døgum var ein altso í Guds nærveru, tá ið ein var í fangi Ábrahams. Og Guds nærvera er nevniliga eisini tað, sum ger Himmalin til Himmalin, meðan Guds frávera er nakað av tí, sum ger glatanina til ein pínustað. Vit hava nevniliga hoyrt, at ríki maður læt eygu síni upp í helheimi og sá Ábraham langt burtur. Ábraham var langt burtur. Guds nærvera var langt burtur, og tí var ríki maður nú í pínu. Hann hevði einans savna sær gripir á foldum, og nú var tað ov seint at byrja at savna sær gripir í Himli. Hann rópti og rópti, men tað hjálpti honum ikki, tí at hann hevði ikki rópt á Harran, meðan hann enn var á lívi. Líknilsið um ríka mann og Lázarus minnir okkum soleiðis á, at tað er nú í hesum lívinum, at vit mugu rópa á Harran. Eftir deyðan er tað ov seint! Í deyðanum er tað nevniliga eitt stórt dýpið millum tey, sum glatast og tey, sum verða frelst, og tað er eingin brúgv yvirum hetta stóra dýpið. Men meðan vit enn eru á lívi er tað kortini annarleiðis, tí at nú er tað náðitíð, nú finst ein brúgv yvirum dýpið, nú finst ein brúgv frá glatan til ævigt lív, og henda brúgvin hevur eisini eitt navn, nevniliga Jesus!

Guds orð

Nú er náðitíð fyri okkum, sum enn eru á lívi! Nú er brúgvin opin yvirum hitt stóra dýpið! Og hvat er tað, sum vísir okkum á hesa brúnna? Hvat er tað, sum vísir okkum á vegin frá glatan til ævigt lív? Her er tað sama galdandi fyri okkum øll, nevniliga Móses og profetarnir, tvs. Guds orð! Hetta var galdandi fyri teir fimm livandi brøðurnar hjá ríka manni. Og hetta er eisini galdandi fyri okkum: Fyri at sleppa yvirum brúnna frá deyðanum til lívið, frá glatan til frelsu, so mugu vit fyrst hoyra Guds orð, tí at trúgv kemur nevniliga av tí, sum verður hoyrt! Og hebraiska orðið shema, tvs. at hoyra, merkir ikki bara hetta at hoyra og at hoyra og so ikki meira, men tað merkir eisini at gera eftir tí, sum ein hevur hoyrt, tvs. at hoyra Guds orð, at taka tað til sín og at liva samsvarandi við Orðið. Guds orð er nevniliga “ein lygt fyri fóti mínum, eitt ljós á gøtu míni”, sum Dávid sigur í Sl 119. Guds orð vísir okkum, hvar ið brúgvin yvirum hitt stóra dýpið er at finna. Tað peikar á Jesus – frelsaran, hann, sum er vegurin og sannleikin og lívið! Hetta er eisini tað, sum hin upprisni frelsarin sjálvur opinberaði fyri tveimum sorgarbundnum lærusveinum, sum vóru á veg til Emmaus. Fyri teir var øll vón úti, tí at Jesus var krossfestur, deyður og jarðaður. Men Guds vegir eru ikki okkara vegir. Alt hetta, sum hendi í Jerúsalem bæði langa fríggjadag og páska morgun, tað hendi alt samsvarandi við Skriftirnar. Og tí segði Jesus eisini við hesar báðar menninar:

“O, tykkara óvitigu menn og seinføru í hjarta til at trúgva øllum tí, sum profetarnir hava talað! Átti ikki Kristus at líða hetta og fara inn til dýrd sína?” Og hann byrjaði frá Mósesi og frá øllum profetunum og legði út fyri teimum í øllum skriftunum tað, sum skrivað var viðvíkjandi honum” (Luk 24,25-27).  

Guds orð, Móses og profetarni, peikar altso á hann, hin lovaða Messias, Jesus, tann einasta vegin yvirum hitt stóra dýpið. Tí eiga vit øll at lýða á Móses og profetarnar! Við eiga øll at lýða á Bíbliuna og hennara boðskap til okkum, tann boðskapin, sum t.d. verður boðaður fyri okkum í tí versinum, sum vit eisini rópa fyri hina lítlu Bíbliuna, nevniliga Jóh 3,16: “Tí at so elskaði Guð heimin, at hann gav son sín, hin einborna, til tess at ein og hvør, sum trýr á hann, ikki skal glatast, men hava ævigt lív.”

Endi

Ríki maður var ikki eitt Guds ognarfólk, tá ið hann doyði. Hann átti alt, sum heimurin hevði at bjóða uppá, men hann manglaði kortini alt tað, sum veruliga hevur nakað at siga í deyðanum og í ævinleikanum, og tí læt hann eygu síni upp í helheimi. Men hetta er ikki Guds vilji við nøkrum av okkum. Harafturímóti ynskir hann at geva okkum øllum hina somu himmalsku móttøkuna, sum Lázarus fekk, tá ið hansara skeið var runnið. Hann ynskir at geva okkum hin himmalska gripin – ein óforgongiligan og óspilluligan og ófølnandi grip. Hvat er hetta fyri ein gripur, sum Gud ynskir at geva okkum? Jú, hin himmalski gripurin er Jesus sjálvur. Tá ið vit hava hann sum okkara hjartans grip, tá hava vit Guds ríki, hitt æviga lívið og frelsuna. Tá ið vit hava hann, hava vit alt, sum vit veruliga hava brúk fyri bæði til hetta lívið og hitt komandi.

“Friðleysa sál á foldum her / finna vil eydnu og gleði. / Alt her á foldum boð tær ber / um Harrans veldi og megi. / Jesus tær bjóðar til sín inn, / gevur tær frið í sál og sinn’, / tak móti hansara náði” (Sl 464). 

Tí at so elskaði Gud heimin

Tí at so elskaði Guð heimin, at hann gav son sín, hin einborna, til tess at ein og hvør, sum trýr á hann, ikki skal glatast, men hava ævigt lív. Tí at ikki sendi Guð sonin í heimin, til tess at hann skal døma heimin, men til tess at heimurin skal verða frelstur við honum. Tann, sum trýr á hann, verður ikki dømdur. Tann, sum ikki trýr, er longu dømdur, við tað at hann ikki hevur trúð á navn hins einborna Guðs sonar. Men hesin er dómurin, at ljósið er komið í heimin og menniskjuni elskaðu myrkrið meira enn ljósið, tí at gerningar teirra vóru óndir. Tí at ein og hvør, sum ger tað, ið ilt er, hatar ljósið og kemur ikki til ljósið, til tess at gerningar hansara ikki skulu verða átalaðir. Men tann, sum ger sannleikan, kemur til ljósið, til tess at gerningar hansara mega verða opinberir, tí at teir eru gjørdir í Guði« (Jóh 3,16-21).

Inngangur

Tað fyrsta versið, sum eg hugsi um, tá ið eg hugsi um Guds kærleika, er Jóh 3,16. Tað er ikki uttan grund, at hetta versið er so nógv endurgivið, sum tað er. Tað lýsir jú í stuttum sjálvan gleðiboðskapin og knýtir Jesu deyða á krossinum saman við Guds kærleika til ein syndafalnan heim.

Fyri tað fyrsta síggja vit, at hesin teksturin byrjar við orðinum: “Tí”. Hetta sipar altso til nakað frammanundanfarið. Jóh 3,16-21 er tikið úr einum samanhangi, har ið Jesus undirvísir farisearanum, Nikodemusi. Og Jesus hevur longu sagt við Nikodemus, at: “Eingin kann síggja Guds ríki, uttan hann verður føddur av nýggjum” (Jóh 3,3b). Farisearar hugsaðu, at teir høvdu atgongd til Guds ríki vegna sítt ættarsamband við Ábraham og vegna teirra gerningar, men Jesus peikar á, at tað skal ein endurføðing til, um ein skal gera sær nakra vón um at síggja Guds ríki. Hetta merkir altso, at tað er einki í sjálvi menniskjuni, sum ikki er merkt av syndini. Við orðingini “føddur av nýggjum” meinar Jesus ikki við, at ein partur av okkum verður gjørdur frískur, men at øll okkara natúra verður endurnýggjað. Einans tá kunnu vit ganga inn í Guds ríki.

Eins og Móses hevjaði ormin upp

Jesus undirstrikar eisini fyri Nikodemusi, at Menniskjusonurin skal verða upphevjaður, eins og Móses hevjaði ormin upp í oyðimørkini, “til tess at ein og hvør, sum trýr, skal hava ævigt lív í honum” (Jóh 3,15). Tá ið Ísraels fólk var í oyðimørkini, byrjaðu tey at grenja inn á Gud og Móses. Tey vóru ónøgd við umstøðurnar. Tey søgdu: “Hví leiddu tit okkum út úr Egyptalandi til at doyggja í oyðimørkini? Her er jú hvørki breyð ella vatn, og okkum stendst við henda ringa mat!” (4 Mós 21,5). Tá sendi Gud eiturormar, sum bitu fólkið, og nógv doyðu. Tá henda trongdin rakti fólkið, vendu tey sær til Móses og bóðu hann biðja Gud beina fyri ormunum. Móses bað til Gud og fekk hareftir boð um at gera ein koparorm og seta hann uppá eina stong. Øll tey, sum hugdu upp á koparormin, varðveittu lívið. Jesus sigur altso við Nikodemus, at ein og hvør, sum trýr á Hann, skal hava ævigt lív, líkasum tey, ið hugdu upp á koparormin í oyðimørkini, eisini varðveittu lívið.

Hann varð banning fyri okkum

“Kristus keypti okkum undan banning lógarinnar, við tað at hann varð banning fyri okkum, — tí at skrivað er: “Bannaður er hvør tann, sum á træi hongur”” (Gal 3,13). Hetta er grundin til, at Jesus varð upphevjaður eins og koparormurin. Av tí at eingin av okkum klárar at halda Guds lóg, eru vit øll undir Guds banning og Guds vreiði, tí at vit hava øll syndað. Guds banning og Guds vreiði ljóðar kanska nokk so ógvusligt í oyrunum hjá onkrum, men her mugu vit minnast til, at vit tala um ein heilagan og rættvísan Gud, sum ikki góðtekur synd á nakran hátt. Og tað er gott. Tað ger støðuna hjá syndaranum sera alvorliga, men tað er eisini júst her, gleðiboðskapurin kemur inn í myndina: Men Kristus hevur keypt okkum undan banning lógarinnar, við tað at hann varð banning fyri okkum. Tá ið Jesus varð hevjaður upp á krossin, tók Hann alla Guds banning og alla Guds vreiði, sum vit veruliga høvdu uppiborið, á seg sjálvan. Hetta gjørdi Hann, soleiðis at vit skuldu sleppa undan at uppliva hesa ræðuligu banningina og vreiðina. Hann tók tað á seg sjálvan!

Orðið: “Tí” leiðir soleiðis eisini okkara tankar aftur á spurningarnar: “Hví varð menniskjusonurin upphevjaður eins og ormurin í oyðimørkini? Hví varð Hann banning fyri okkum? Hvør er orsøkin til, at Gud valdi at veita frelsu og lív til menniskju, sum ikki høvdu uppiborið annað enn Guds banning og vreiði?” Svarið er: Tí at so elskaði Gud heimin… Guds kærleiki er altso orsøkin til, at Hann valdi at veita frelsu júst til hesi deyðadømdu menniskjuni.

Gud elskar heimin

Í Róm 3,23 sigur Paulus: “Tí at øll hava syndað, og teimum vantar Guds heiður”. Í sær sjálvum megnar eingin at liva upp til tað, sum Gud krevur av okkum: eitt heilagt og syndafrítt lív. Vit hava øll syndað! Og so sigur Paulus eisini, at “…løn syndarinnar er deyði…” (Róm 6,23a). Hetta er veruleikin, sum Bíblian boðar okkum. Vit eru syndarar, sum veruliga hava brúk fyri bjarging. Og júst í hesum syrgiliga veruleikanum um okkum grípir Gud inn fyri at bjarga: “Tí at so elskaði Gud heimin, at hann gav son sín, hin einborna…”

Tað er satt, sum Paulus sigur. Vit hava øll syndað. Okkum vantar Guds heiður. Og løn syndarinnar er deyði, “…men náðigáva Guðs er ævigt lív í Kristi Jesusi…” (Róm 6,23b). Ævigt lív verður nú bjóðað til ein deyðadømdan heim. Frelsa verður bjóðað til glataðar syndarar. Vit, sum vóru undir Guds rættvísu vreiði, verða nú frelst frá vreiðini. Hví? Tí at so elskaði Gud heimin… Vilt tú síggja Guds kærleika? Hygg uppá krossin! Vilt tú síggja Guds vreiði? Hygg uppá krossin! Jesus hekk har í okkara stað og tók alla vreiðina, sum vit høvdu uppiborið, á seg sjálvan. Alt av kærleika.

Við Jesu krossardeyða, vísir Gud okkum, hvussu nógv Hann veruliga elskar okkum, og hvussu hjartans gjarna Hann vil bjarga okkum. Paulus orðar tað soleiðis:

Tí at meðan vit enn vóru veik, doyði Kristus til ásetta tíð fyri gudleys (…) Gud sýnir kærleika sín til okkara, av tí at Kristus doyði fyri okkum, meðan vit enn vóru syndarar. So mikið heldur skulu vit tá, nú vit eru rættvísgjørd við blóði hansara, verða frelst við honum frá vreiðini (Róm 5,6,8-9).

Tað er víst, at krossfesting er eitt ræðuligt pínsluamboð, men fyri okkum, sum trúgva á Jesus, er krossurin Guds kærleiks- og frelsutekin til ein falnan heim. Vilt tú síggja Guds kærleika? Hygg uppá krossin! Vilt tú síggja Guds vreiði? Hygg uppá krossin!

Til tess   

Menniskjusonurin varð altso upphevjaður á krossin “til tess”, lesa vit. Og hetta sipar til formálið við Jesus deyða á krossinum. Hann varð banning fyri okkum fyri at frelsa okkum undan banningini og glatanini, sum vit sjálvi høvdu uppiborið vegna okkara synd. Hann varð banning fyri at frelsa okkum til ævigt lív. Í Jesusi verða vit altso frelst frá nøkrum og frelst til nakað heilt annað, nakað heilt nýtt.

Hvat var tað, ið Jesus segði við Nikodemus? “Eingin kann síggja Guds ríki, uttan hann verður føddur av nýggjum.” Og í Jesusi verða vit nevniliga fødd av nýggjum. “Tí, um onkur er í Kristi, er hann nýggjur skapningur; hitt gamla er farið, sí, tað er vorðið nýtt!” (2 Kor 5,17). Í Jesusi eru vit longu nýggir skapningar. Í Jesusi eru vit longu endurfødd. Og við endurføðingini hava vit eisini skift bústað. Okkara borgarskapur er ikki longur í hesum syndafalna heiminum. Okkara borgarskapur er nú í Himlinum (Fil 3,20).

Ein syndarlig støða

Hetta er ein heilt fantastisk endurføðing, tá ið vit hugsa um, hvussu støðan var áðrenn, og hvussu hon er vorðin, aftaná Jesus kom inn í okkara lív. Paulus lýsir tað soleiðis:

Eisini tykkum, sum vóru deyðir í  misgerðum og syndum tykkara, ið tit áður livdu í samsvarandi  tíðarháttinum í hesum heimi, eftir hansara lagi, sum valdar herliðinum í luftini, tí anda, sum nú er virksamur í børnum ólýdnisins, sum eisini  vit øll áður livdu ímillum í holds girndum okkara, tá ið vit gjørdu tað,  sum holdið og hugsanirnar vildu, og vóru av náttúru vreiðinnar børn eins og eisini hinir; – men Guð, sum er ríkur í miskunn, hevur av sínum mikla kærleika, sum hann elskaði okkum við, eisini tá ið vit vóru deyðir í misgerðum okkara, gjørt okkum livandi saman við Kristi, – av náði eru  tit frelstir! – og reist okkum upp saman við honum og givið okkum sæti saman við honum á himnagrundum í Kristi Jesusi (Ef 2,1-6).

Tað er altso ein sera syndarlig støða at vera í, tá ið man ikki hevur Jesus í sínum lívi. Tað er ein støða í synd, myrkri, deyða og vónloysi, og tað er innlýsandi, at ein ikki kann ganga inn í Guds ríki ella síggja Guds ríki, tá ið støðan er soleiðis, tí at deyð fólk kunnu jú hvørki ganga ella síggja. Tey eru deyð. Tey kunnu ikki gera nakað sum helst! Menniskju, sum eru í hesi ræðuligu støðu, kunnu ikki síggja Gud ríki, fyrr enn tey verða fødd av nýggjum, reist upp frá deyðum. Og tað er júst slík menniskju, sum Gud elskar, vil bjarga og geva ævigt lív.

Longu nú

Gud hevur av sínum mikla kærleika, sum Hann elskaði okkum við, eisini tá ið vit vóru deyðir í misgerðum okkara, gjørt okkum livandi saman við Kristi og reist okkum upp saman við Honum og givið okkum sæti saman við Honum á himnagrundum í Kristi Jesusi. Í Jesusi skulu vit altso síggja Guds ríki, tí at í Honum eru vit longu himmalborgarar. Vit hava longu fingið sæti saman við Honum á himnagrundum. Hetta er eitt sokallað longu nú/ikki enn fyribrigdi. Hetta er longu nú galdandi fyri okkum, men hetta verður fullgjørt, tá ið vit koma heim til Himmals.

Jesus tók altso alla okkara neyð, alla okkara synd, alt okkara myrkur, allan okkara deyða á seg sjálvan og varð banning í okkara stað, hongdur upp á ein kross, negldur gjøgnum hendur og føtur, doyði, varð jarðaður og reis upp aftur triðja dagin, fór heim til Faðirin og sendi okkum Heilagan Anda til tess, at vit skuldu verða bjargaði frá hesi ræðuligu støðuni og bjargaði til nakað heilt nýtt, frá deyða til lív, frá Helviti til Himmals. Alt av kærleika!

Hin stóri læknin

Gud elskar okkum! Og tí sendi Hann ikki Sonin í heimin, til tess at Hann skal døma heimin, men til tess at heimurin skal verða bjargaður við Honum, tí at heimurin er longu í tí støðu, at hann hevur brúk fyri bjarging. Og tí sendi Gud nevniliga Sonin í heimin fyri at bjarga heiminum. Tann, sum trýr á Hann, verður ikki dømdur. Tann, sum ikki trýr, er longu dømdur, við tað at hann ikki hevur trúð á Jesus. Soleiðis var tað eisini við koparorminum í oyðimørkini. Tey, sum hugdu uppá hann, varðveittu lívið. Tey, sum ikki hugdu uppá hann, doyðu. Á sama hátt hevur tann, sum trýr á Sonin, ævigt lív; men tann, sum er Syninum ólýðin, skal ikki síggja lívið, men vreiði Guds verður verandi yvir honum, eins og deyðin eisini var vísur fyri Ísraels fólk, so leingi tey ikki hugdu uppá koparormin (Jóh 3,17-18 og 36).

Líkasum eiturin og deyðin longu var ein veruleiki fyri Ísraels fólk, soleiðis er syndaeiturin og Guds vreiði og deyðadómur yvir syndina eisini ein veruleiki fyri okkum. Hetta merkir, at vit eru í eini sera álvarsamari støðu sum syndarar. Diagnosan er altso, at vit eru deyðasjúk vegna syndina, og tað er bara ein, sum kann bjarga okkum undan syndini og vreiðini, nevniliga Jesus, hin stóri læknin. Og Jesus sigur sjálvur “Ikki tarvast teimum frísku lækna, men teimum, ið ilt hava. Eg eri ikki komin at kalla rættvísar, men syndarar til umvendingar” (Luk 5,31b-32). Hví kom Jesus til okkum deyðasjúku sum ein lækni við lekjandi heilivági? Hví kom Hann at kalla syndarar til umvendingar? Jú, tað gjørdi hann, tí at so elskaði Gud heimin…

Endi

“Guð er kærleiki” (1 Jóh 4,8b), og í sínum kærleika hevur Hann goldið tann størsta prísin fyri at bjarga syndarum sum okkum. Hann gav son sín, hin einborna. Guds kærleiki broytir alt! Hann broytir tað dapra útlitið hjá øllum heiminum, skapar ljós har einans myrkur valdar, lív har einans deyði valdar, umbroytir okkara hjørtu, umvendir okkara hjørtu og gevir okkum ævigt lív í hinum einasta eina frelsaranum, Jesusi Kristi. Amen.

Vejen til Jesus

Denne hellige lektie skrives i Apostlenes Gerninger:

Da pinsedagen kom, var de alle forsamlet. Og med ét kom der fra himlen en lyd som af et kraftigt vindstød, og den fyldte hele huset, hvor de sad. Og tunger som af ild viste sig for dem, fordelte sig og satte sig på hver enkelt af dem. Da blev de alle fyldt af Helligånden, og de begyndte at tale på andre tungemål, alt efter hvad Ånden indgav dem at sige. I Jerusalem boede der fromme jøder fra alle folkeslag under himlen. Da nu denne lyd hørtes, stimlede folk sammen, og de blev forvirret, fordi hver enkelt hørte dem tale på sit eget modersmål. De var ude af sig selv af forundring og spurgte: »Hør, er de ikke galilæere, alle de, der taler? Hvordan kan vi så hver især høre det på vort eget modersmål? Vi parthere, medere og elamitter, vi der bor i Mesopotamien, Judæa og Kappadokien, Pontus og provinsen Asien, Frygien og Pamfylien, Egypten og Kyrene i Libyen, vi tilflyttede romere, jøder og proselytter, kretere og arabere – vi hører dem tale om Guds storværker på vore egne tungemål« (ApG 2,1-11).

Dette hellige evangelium skriver evangelisten Johannes:

Judas, ikke Iskariot, sagde til Jesus: »Herre, hvordan kan det være, at du vil give dig til kende for os, men ikke for verden?« Jesus svarede ham: »Den, der elsker mig, vil holde fast ved mit ord, og min fader vil elske ham, og vi skal komme til ham og tage bolig hos ham. Den, der ikke elsker mig, holder ikke fast ved mine ord. Og det ord, I hører, er ikke mit, men Faderens, som har sendt mig. Sådan har jeg talt til jer, mens jeg endnu var hos jer. Men Talsmanden, Helligånden, som Faderen vil sende i mit navn, han skal lære jer alt og minde jer om alt, hvad jeg har sagt til jer. Fred efterlader jeg jer, min fred giver jeg jer; jeg giver jer ikke, som verden giver. Jeres hjerte må ikke forfærdes og ikke være modløst! I har hørt, at jeg har sagt til jer: Jeg går bort, og jeg kommer til jer. Hvis I elskede mig, ville I glæde jer over, at jeg går til Faderen, for Faderen er større end jeg. Nu har jeg sagt det til jer, før det sker, for at I skal tro, når det sker. Jeg skal ikke tale meget med jer mere, for verdens fyrste kommer; og mig kan han intet gøre, men det sker, for at verden skal forstå, at jeg elsker Faderen og gør sådan, som Faderen har påbudt mig. Rejs jer, lad os gå herfra!« (Joh 14,22-31).

Én stor familie

I dagens epistellæsning har vi hørt om pinseunderet, og hvordan tunger som af ild viste sig for disciplene, fordelte sig og satte sig på hver enkelt af dem. Og vi har hørt, at disciplene blev fyldt af Helligånden (ApG 2,3-4). Dette er tydeligvis en opfyldelse af Johannes Døberens beskrivelse af Jesu gerning: ”Han skal døbe jer med Helligånden og ild” (Luk 3,16).

Ligesom disse tunger satte sig på hver enkelt af disciplene, således griber Helligånden også ind i livet hos hvert enkelt troende menneske. Og dermed har alle troende mennesker fået del i den samme åndelige rigdom. Vi har fået del i den samme Ånd. Og det er den samme Ånd, som gør sin gerning i os. Helligånden gør os altså til én stor familie. Eller som vi siger i Trosbekendelsen: ”Vi tror på Helligånden, den hellige, almindelige kirke, de helliges samfund…” Dette gælder for os ene og alene, fordi vi har fået del i den samme Helligånd!

Guds tale og ild

Men hvilken betydning har disse tunger, som ligner ild? Jo, det er bedst forstået i lyset af det, som vi får at vide om Gud i det Gamle Testamente. Gud er en Gud, der taler. Ja, han skaber endda med sit ord. Det ser vi f.eks. i forbindelse med verdens skabelse: ”Gud sagde: ’Der skal være lys!’ Og der blev lys” (1 Mos 1,3). Gud er altså en Gud, der taler. Men han bliver også forbundet med ild. Både hans tale og hans ild bliver beskrevet for os i den kendte beretning fra 2 Mos 3, hvor Gud taler til Moses fra den brændende tornebusk. Ligesom Gud bliver forbundet med tale og ild, således bliver alle Jesu disciple også delagtige i Guds tale og Guds ild, når Helligånden udgydes pinsedag. Det er Gud Helligånd, der nu bor i disciplenes hjerte. Ånden vejleder dem. Og ligesom ild renser, varmer og oplyser, således renser, varmer og oplyser Helligånden også disciplene og giver dem styrke til at tale Guds ord og bringe det ud til hele verden.

Jeg kommer til jer

Mens Jesus endnu var hos sine disciple, havde han fortalt dem om det, som skulle ske i den nærmeste fremtid. Han fortalte dem om lidelsen, han skulle igennem. Han fortalte dem, at han skulle dø, opstå og tage hjem til Faderen. Dette var disciplene bekymrede for, fordi de havde endnu ikke fattet det fulde omfang af Jesu gerning. Men alt dette skulle ændre sig ved Helligåndens udgydelse pinsedag. Jesus havde nemlig sagt til dem: ”Men når han kommer, sandhedens ånd, skal han vejlede jer i hele sandheden…” (Joh 16,13). Jesus talte altså med sine disciple om sin bortgang. Men han trøstede dem også og sagde, at han ikke ville efterlade dem faderløse. ”Jeg kommer til jer”, havde han sagt til dem (Joh 14,18). Og han forsikrede dem om, at han ville give dem en anden talsmand, sandhedens ånd, som skulle være hos dem og i dem til evig tid. Dette løfte blev realiseret for disciplene i Jerusalem for ca. 2000 år siden, da disciplene blev fyldt med Helligånden.

Ikke kun en mindehøjtid

Men selvom dette skete for ca. 2000 år siden, så er pinsedagen, som vi fejrer i dag dog ikke kun en mindehøjtid. Nej, det, som skete dengang, er også gældende i dag, fordi Jesu ord til disciplene gælder også for os, som er hans disciple i dag: Talsmanden, sandhedens ånd, skal også være hos os og i os til evig tid! Ligesom vi fejrer jul, påske og Kristi himmelfartsdag, fordi disse begivenheder ikke kun var noget, som gjorde sig gældende dengang, men noget, som også griber ind i vores liv her og nu, således er det også med pinsen. Vi fejrer pinse, fordi Jesu løfte til disciplene dengang også gælder for Jesu disciple her i dag. Jesu ord, ”Jeg kommer til jer”, er også gået i opfyldelse for os. Talsmanden, sandhedens ånd, er også hos os her i dag.

Pinse kan altså beskrives som den dag, Jesus kommer – ikke i kød og blod, men i Helligånd. Det gjorde han dengang, og det gør han stadigvæk. Han kommer til os, opsøger os, vil have fællesskab med os også i dag.

Vi har altså al grund til at fejre Pinse – ikke kun som en mindehøjtid om underet, som skete dengang, men som en fejring af den underfulde realitet, som også er gældende for os! Men hvilken betydning har det så for os, at vi har fået en anden Talsmand? Og hvad betyder det, når Jesus siger, at han vil efterlade disciplene med sin fred? Det vil vi nu se lidt nærmere på.

Talsmanden

Som vi har set, kalder Jesus Helligånden for Talsmanden (gr. Paraklētos). Dette ord henviser til en, som er kaldet til at følge, hjælpe og forsvare en ven i retten. Og når Jesus siger, at han vil give disciplene en anden talsmand, så indebærer det også, at de allerede har en talsmand, nemlig Jesus selv.

I 1 Joh 2,1 bliver Jesus også beskrevet som vores talsmand hos Faderen. Mens Jesus var hos sine disciple, var han deres talsmand, eller man kan også sige advokat. Og en advokat er en, som taler for dem, der ikke kan tale for sig selv. Det var disciplenes situation, og det er også vores situation. Vi har alle brug for Talsmanden, Advokaten, Jesus. Hvorfor? Jo, det har vi brug for, fordi i os selv er vi fortabte syndere. Det er ude med os, hvis vi ikke har denne advokat til at tale for os. Og det er nemlig det, som vi ejer i Jesus – en advokat, en talsmand, en, der tager vores sag på sig selv og taler for os foran Guds domstol. Det gjorde han for disciplene dengang for 2000 år siden. Og det fortsætter han også med at gøre hjemme hos Gud i Himlen. I Hebræerbrevet læser vi f.eks., at Jesus altid lever og vil gå i forbøn for os (Hebr 7,25). Men hvad så med os her og nu? Jo, da lyder Jesu trøst til disciplene også til os. Han vil nemlig heller ikke efterlade os faderløse. Nej, han kommer også til os og bosætter sig i vores hjerter med Talsmanden, Helligånden. Som Jesu disciple er vi altså aldrig alene. Jesus er hos os og i os med Helligånden.

Han skal herliggøre mig

Men hvilken gerning udfører den anden talsmand, Helligånden så hos os? Jo, han peger på den første talsmand, nemlig Jesus. Det er også det, som Jesus selv siger om Helligånden: ”Han skal herliggøre mig, for han skal tage af mit og forkynde det for jer” (Joh 16,14). Helligånden herliggør altså Jesus og hans ord. Det er også det, som vi har hørt i dagens evangelium: ”Men Talsmanden, Helligånden, som Faderen vil sende i mit navn, han skal lære jer alt og minde jer om alt, hvad jeg har sagt til jer” (Joh 14,26).

Peters pinseprædiken

Denne Åndens gerning ser vi også i praksis i forbindelse med Peters pinseprædiken. Ligesom de andre apostle havde Peter også fået besked om at vente i Jerusalem, indtil Helligånden kom over ham og gav ham kraft til at være hans vidne. Denne kraft fik Peter pinsedag. Og derfor er det også, at vi læser: ”Da trådte Peter frem sammen med de elleve, og med høj røst talte han til dem…” (ApG 2,14). Men han prædiker ikke sit eget budskab. Nej, derimod er både Peter og budskabet drevet af Helligånden. Og da Helligånden herliggør Jesus, herliggør Peter dermed også Jesus med sin forkyndelse. Han taler til jøderne i Jerusalem og peger på den korsfæstede og opstandne Frelser: ”…den Jesus, som I har korsfæstet, har Gud gjort både til Herre og Kristus” (ApG 2,36), siger Peter.

Uro i hjertet

Og hvad er så følgerne af Peters pinseprædiken? Jesus havde sagt til sine disciple, at han ville give dem sin fred. Men Peters tilhørere oplevede først en uro i hjertet: ”Da de hørte det, stak det dem i hjertet, og de spurgte Peter og de andre apostle: ’Hvad skal vi gøre, brødre?’ Peter svarede: ’Omvend jer og lad jer alle døbe i Jesu navn til jeres synders forladelse, så skal I få Helligånden som gave’” (ApG 2,37-38). Den dag fik ca. 3000 mennesker Helligåndens gave, da de blev døbt. 3000 mennesker! Det er det, som man også kalder for en vækkelse. Med Helligåndens gerning blev 3000 mennesker vagt op af deres åndelige søvn. Og med vækkelsen fulgte et spørgsmål: Hvad skal vi gøre? Og svaret lød: Omvend jer og lad jer døbe!

Vejen til Jesus

Sådan har det også været i mit eget liv. Jeg var kommet på afveje, men da jeg hørte evangeliet, oplevede jeg også en uro i mit hjerte. Og det samme spørgsmål gjorde sig også gældende hos mig: Hvad skal jeg dog gøre? Og jeg fik det samme svar: Omvend dig! Jeg var allerede døbt, men jeg havde brug for at omvende mig på ny. Jeg havde brug for at vende mig til Jesus igen. Der var en uro i hjertet. Hvad skulle jeg gøre? Skulle jeg fortsætte med at bevæge mig bort fra Jesus? Nej, det kunne jeg ikke. Derimod sagde Helligånden: Omvend dig, Jonhard! Flygt til Jesus! Det er kun ham, der kan give dig den fred, som du har brug for! Med Guds levende ord skabte Helligånden en uro i mit hjerte, men i al denne uro, viste Helligånden mig også vejen til fred – vejen til ham, som kan true ad storm og sø og gøre det helt blikstille (Matt 8,23-27) – vejen til ham, som også kunne gøre det helt blikstille i mit urolige hjerte – vejen til Jesus. Hos ham har jeg erfaret sandheden i hans ord, når han siger: Min fred giver jeg dig! Om denne fred siger Paulus også: ”Og Guds fred, som overgår al forstand, vil bevare jeres hjerter og tanker i Kristus Jesus” (Fil 4,7). Det er denne fred, Jesus giver os – den fred, som bevarer vores hjerter og tanker i Jesus, den fred, som viser os, den store frelse og rigdom, som vi ejer i Jesus. Og når vi møder modstand i livet og oplever frygt og modløshed, da er dette dog ikke noget, som kan sejre over os, fordi vi har Jesu egen fred. Der er intet i verden, som kan stjæle denne fred fra os, fordi vi har fået den direkte fra Jesus selv. Det er hans fred! Og det er en fred, som jeg anbefaler af hele mit hjerte! Derfor vil jeg afslutte med Jesu invitation, når han siger: ”Kom til mig, alle I, som slider jer trætte og bærer tunge byrder, og jeg vil give jer hvile” (Matt 11,28). Amen.

Sálomonstemplið

Sálomonstemplið var sambært Bíbliuni hitt fyrsta templið hjá Ísraels fólki í Jerúsalem. Tað var ein miðdepil fyri gudsdyrkan og offurtænastu jødanna og uttan iva eisini eitt av heimsins undrum.

Fyri ein persón, sum játtar seg til hina kristnu trúnna, hevur templið eisini ein sera týdningarmiklan leiklut. Frá tjaldtemplinum hjá Ísraels fólki á teirra oyðimarkarferð, til Jerúsalem – hitt lovaða landið, og víðari til kristindómin sum heild, hevur templið ein týðandi leiklut fyri trúarsamleikan bæði hjá jødum og kristnum.

Arkitekturin

Sambært hinum bíbilsku keldunum er arkitekturin til templið sjálvur Gud. Templið verður eisini kallað Harrans hús av teirri orsøk, at hann í grundini sjálvur hevur sagt, hvussu tað skal byggjast (2 Krýn 3,1). Hetta síggja vit eisini, tá ið vit lesa um fyrimyndina til Sálomonstemplið, nevniliga tjaldtemplið hjá jødunum. Hesa fyrimyndina kunnu vit lesa um í 2 Mós 26. Her síggja vit, at Gud nágreiniliga gevur Mósesi boð um, hvussu hann skal gera tjaldtemplið.

Søgan hjá Sálomonstemplinum

Eitt av hinum fyrsta, sum Dávid kongur í Ísrael gjørdi, var at hertaka Jerúsalem og gera tað til høvðusstaðin í sínum kongadømi. Hann valdi Jerúsalem, tí at tað var har, ið Ábraham skuldi offra Ísak, og tí skuldi templið eisini byggjast har. Templið stóð júst har, ið halgidómurin hjá muslimunum stendur í dag.

Sálomonstemplið var eitt stað til offurtænastu. Har skuldu prestarnir ofra syndaoffur fyri fólkið. Í grundini var tað eitt stað, har sjálvur Gud skuldi búgva. Hetta er eisini orsøkin til at Dávid flutti sáttmálaørkina til Jerúsalem. Viðvíkjandi sáttmálaørkini hevði Gud sagt við Móses: ”Har skal eg koma á fund við teg” (2 Mós 25,22). Ørkin var altso ímyndin av Guds nærveru fyri alt Ísraels fólk. Og tá ið Dávid kongur flutti ørkina til Jerúsalems, tá merkti hetta eisini, at Jerúsalem skuldi verða bústaður Guds. Dávid kongur ætlaði sær sjálvur at fara undir at byggja templið, men hetta var kortini ikki ætlanin hjá Gudi. Sambært Bíbliuni vildi Gud, at sonur Dávids skuldi byggja templið. Í 1 Krýn 28,2-6 sigur Dávid:

Hoyrið meg, brøður mínir og fólk mítt! Eg hevði í hyggju at byggja hvíldarstað fyri sáttmálaørk Harrans og fyri fótskør Guðs várs og búðist at byggja. Men Guð segði við meg: Tú skalt ikki reisa navni mínum hús, tí at tú ert bardagamaður og hevur úthelt blóð. Men Harrin, Ísraels Guð, útvaldi kortini meg av allari faðirætt míni til ævinliga at vera kongur yvir Ísrael; tí at Júda útvaldi hann til at vera tjóðhøvdinga og av Júda faðirætt mína, men av øllum sonum faðirs míns vildi hann, at eg skuldi verða kongur yvir øllum Ísrael. Og av øllum sonum mínum – tí at Harrin hevur givið mær nógvar synir – útvaldi hann Sálomon, son mín, til at sita í kongsstóli Harrans og valda Ísrael. Og hann segði við meg: Sonur tín Sálomon er tann, sum byggja skal hús mítt... 

Dávid ætlaði sær altso at byggja templið, men fekk kortini ikki loyvi til tað. Hetta er eisini orsøkin til, at Dávid síðani handar Sálomoni fyrimyndina til templið – henda fyrimyndin, sum Móses fekk 480 ár undan, tá ið Guds segði við hann: ”Í øllum lutum skalt tú gera bæði tjaldtemplið og øll reiði tess eftir teirri fyrimynd, sum eg vil sýna tær” (2 Mós 25,9). Sálomon varð korin til at fullføra verkið. Sálomon byrjaði uppá arbeiðið uml. 966 f. Kr. Hann brúkti tey fyrstu fýra árini sum kongur til at leggja ymiskt afturat fyrireikingunum, sum pápi hansara hevði gjørt til templið. Hann brúkti eisini hesa tíðina til at útvega hundrað túsund talentir av gulli og eina millión talentir av silvuri og so nógv av kopari og jarni, at tað ikki kundi vigast. Bjálkar og steinar fekk hann eisini til vegar (1 Krýn 22,14). Tað tók uml. 7 ½ ár at byggja templið liðugt út í odd og egg, men syrgiligt nokk stóð Sálomonstemplið ikki leingi. Í 587 f. Kr. oyðilegði Nebukadnezar kongur templið í Jerúsalem og førdi Ísraels fólk í útlegd í Babylon. Eftir útlegdina fór Zerubbábel undir at endyrbyggja templið uml. 539 f. Kr., men hetta templið var als ikki líka flott sum Sálomonstemplið. Tá ið tað snýr seg um tempultænastuna, so er útsjóndin av templinum kortini ikki altavgrandi. Formálið við templinum er í grundini gudstænastan og nærvera Guds. Templið hjá Zerubbábel varð standandi, inntil Heródes fór undir at endurnýggja tað ár 20 f. Kr., men hetta templið stóð ikki leingi. Tað brendi niður í grund ár 70 e. Kr., tá ið rómverjar hersettu Jerúsalem.

Innrætting og tilfar           

Støddina av templinum lesa vit um í 1 Kong 6,2-3:

Templið, sum Sálomon kongur bygdi Harranum, var seksti alnir langt, tjúgu alnir breitt og tríati alnir høgt. Og forsalurin fyri framman templið var tjúgu alnir langur á borði við breiddina á templinum og tíggju alnir breiður fram úr templinum. 

Sambært granskarum er longdin og breiddin á Sálomonstemplinum akkurát dupult so stór sum longdini og breiddini av tjaldtemplinum. Hetta komst av, at fólkatalið í Ísrael var vaksið munandi, síðani tjaldtemplið var tikið í brúk, men bæði templini tæntu hinum sama formálinum, nevniliga sum ein bústaður hjá Harranum og eitt stað til gudstænastu og offurtænastu fyri fólkið. Sálomonstemplið hevði 3 rúm: Forhøll, hitt heilagasta og hitt alra heilagasta. Harumframt hevur tað sikkurt eisini havt ein forgarð.

Tilfarið, sum varð brúkt til templið, er eisini nágreiniliga lýst í 1 Kong 6, og vil eg her koma við nøkrum staklutum hesum viðvíkjandi:

  • Tempulvegginir innan vóru av sedrisviði (15).
  • Gólvið varð lagt við syprisborðum (15).
  • Alt templið var lagt við gulli (22).
  • Innhúsið/hitt alra heilagasta legði Sálomon við dýrum gulli. Sáttmálaørkina, sum stóð her, gjørdi Sálomon kortini einki við. Hon varð verandi tann sama, sum hon hevði verið, líka síðani Móses gjørdi hana við Guds leiðslu.
  • Sálomon gjørdi eisini tveir kerúbar í innhúsinum. Hesir vóru tíggju alnir høgir og úr oljuviði.

Hitt størra og fullkomnari templið

Í dag er bara ein lítil leivd eftir av heródianska templinum, nevniliga grátimúrurin. Fyri kristin í dag hevur templið kortini ein stóran bílætligan týdning við tað, at Jesus, sambært kristnu læruni, bæði er høvðusprestur og offur. Og soleiðis er hann í einum kristnum samanhangi hin sanna uppfyllingin av formálinum við tempultænastuni. Hetta er eisini tað, ið sipað verður til, tá ið rithøvundurin til Hebrearabrævið sigur, at Jesus gekk inn um forhangið sum ein fyrirennari fyri okkum (Hebr 6,20). Forhangið var jú tað, sum skrædnaði í templinum, beint áðrenn Jesus andaði út á krossinum. Hetta forhangið var ímillum hitt heilagasta og hitt alra heilagasta. Hin jødiski høvðuspresturin fór inn í hitt alra heilagasta einaferð um ári á Yom Kippur við offurblóðinum, fyri at gera fólkið sátt við Gud. Annars var atgongd strangliga bannað. Fyri hin kristna er týdningurin av hesum altso, at Jesus sum høvðusprestur og offurlamb nú hevur opnað vegin inn um forhangið við síni tænastu og sínum blóði. Hann er so at siga farin inn í hitt størra og fullkomnari templið – templið, sum bæði tjaldtemplið og Sálomonstemplið vóru avmyndir av, nevniliga Himmalin. Eftir mínum tykki er hetta eisini tann stóra kristologiska niðurstøðan til templið og týdningin av tí.

Sálomonstemplið er fyrst og fremst ein andligur bygningur. Tað er eitt stað til Guds nærveru og gudstænastu. Og tá ið man hyggur at bygninginum við kristologiskum brillum, so sær man, at templið er og hevur altíð verið ein avmynd av hinum himmalska halgidóminum, har ið Jesus sjálvur er ævigur prestur og ævigt galdandi offur. Hini tímiligu templini: tjaldtemplið, Sálomonstemplið, templið hjá Zerubbábel og hitt heródianska templið peika altso øll á hin sanna og æviga himmalska halgidómin, nevniliga Himmalin.

Tí at Kristus gekk ikki inn í halgidóm, gjørdan við hondum, avmynd av hinum sanna halgidómi, men inn í sjálvan himmalin, til tess nú at koma fram fyri ásjón Guðs fyri okkara skuld (Hebr 9,24).      

The Case for Jesus

Í bókini “The Case for Jesus” viðger Brant Pitre ymiskar spurningar, sum ofta verða settir upp ímóti nýtestamentliga tekstinum: Um vit ikki vita, hvør ið skrivaði evangeliini, hvussu kunnu vit tá líta á tey? Hvat er munurin millum evangeliini og t.d. “Q” og Tummasarevangeliið? Hvussu kunnu evangeliini vera søguliga álítandi, tá ið tey eru so ymisk? Í “The Case for Jesus” gevur Brant Pitre eina sera góða verju av ápostólska upphavinum og søguliga trúvirðinum hjá evangeliunum. Bókin fær mítt besta viðmæli.

Hvat er hitt ófødda?

Tey, sum stríðast fyri lívi teirra óføddu, argumentera fyri, at ein sakleys og verjuleys menniskja verður dripin við vilja, tá ið ein fosturtøka verður framd. Grundgevingin kann setast upp við tveimum logiskum fortreytum og einari eftirfylgjandi niðurstøðu:

1. Tað er skeivt at drepa sakleys menniskju við vilja.

2. Við fosturtøku verður ein sakleys menniskja dripin við vilja.

3. Tessvegna er tað skeivt at fremja fosturtøkur.

Tað, sum eg fari at siga her, er ein verja av hesi logisku grundgevingini ímóti fosturtøku. Og eg taki tað stig fyri stig.

1. Tað er skeivt at drepa sakleys menniskju við vilja

Okkara virði er ikki knýtt at tí, sum vit kunnu gera. Okkara virði er harafturímóti tonkt at tí, sum vit longu eru. Okkara virði er ikki nakað, sum vit hava í ymiskum mongdum. Nei, antin hava vit tað, ella hava vit tað ikki. Hesum viðvíkjandi er Nancy Pearcey sera beinrakin:

 "Tey, sum eru fyri fríari fosturtøku, hava eitt útihýsandi sjónarmið.  Tey siga, at summi menniskju ikki eru javngóð við onnur. Tey eru ikki  nóg góð. Tey eru ikki skikkaði til at hava mannarættindi. Tey, sum eru  fyri lívi teirra óføddu, hava harafturímóti eitt umfevnandi sjónarmið.  Um tú ert ein limur í mannaættini, so ert tú íroknaður. Tú hevur tign og  støði sum ein sannur limur moralska samfelagnum."        

Heimspekiliga próvtilfarið

Ja, tað er satt, at vit eru ymisk sum menniskju, men hetta broytir kortini ikki ta sannroynd, vit eru øll líka virðismikil. Heimspekiliga sæð finst heldur eingin avgerandi moralskur munur millum hitt ófødda barnið, sum tú einaferð var, og vaksnu menniskjuna, sum tú ert í dag. Bundni, umhvørvi, menningarstig og stødd er ikki so viðkomandi, sum fortalarar fyri fosturtøku vilja hava hesi at vera.

Bundni: Um tað er lívsførleikin, sum gevur menniskjum virði, so eru øll tey, sum eru bundin at insulin og peysmeykarum, heldur ikki virðismikil. Men tín lívsførleiki avger sjálvandi ikki títt virði!

Umhvørvi: Broytist títt virði, tá ið tú fert yvirum vegin ella vendir tær í songini? Um ikki, hvussu kann tá ein tjúgu cm lang ferð niður gjøgnum føðikanalina brádliga broyta grundleggjandi natúruna hjá hinum ófødda frá at vera ein ikki-virðismikil hópur av vevnaði til eina virðismikla menniskju? Um tú ert inni í ella uttan fyri móðurlívið, so hevur umhvørvið sjálvandi ikki nakra ávirkan á, hvør ið tú ert.

Menningarstig: Tað er satt, at hitt ófødda barnið ikki er á sama menningarstigi sum tú og eg, men hví skuldi hetta verið viðkomandi? Fýra ára gamlar gentur eru heldur ikki á sama menningarstigi sum fjúrtan ára gamlar. Eiga eldri børn at hava meira rætt til lívið, enn teirra yngru systkin? Summi fólk siga, at tað er tilvitanin um okkum sjálvi, sum ger okkum virðismikil, men um hetta er satt, so kunnu nýføðingar heldur ikki sigast at vera virðismikil menniskju. Nýføðingar, sum eru seks vikur, mangla ein beinleiðis førleika til at útinna menniskjaligt sálarligt virksemi. Tað sama er galdandi hjá teimum, sum liggja í koma, sum sova, og sum hava alzheimers sjúkuna. Tíni evni avgera sjálvandi ikki títt virði.

Stødd: Ja, tey óføddu eru minni enn nýføðingar og vaksin, men hví skuldi hetta verið viðkomandi? Ynskja vit veruliga at siga, at stór fólk eru meira virðismikil enn lítil fólk? Vanliga eru mannfólk størri enn konufólk, men hetta merkir tó ikki, at mannfólk hava uppiborðið meira rættindi. Tín stødd avger sjálvandi ikki títt virði.

Í stuttum er tað nógv meira skynsamt at leggja dent á, at sjálvt um menniskju eru sera ymisk, tá ið tað kemur til evni, avrik og menningarstig, so eru tey kortini javnsett (og virðismikil), tí at tey eiga lut í somu menniskjaligu natúru. Menniskju eru virðismikil vegna tað, sum tey longu eru, og ikki vegna nakran ávísan eginleika, sum tey kunnu fáa ella missa í teirra lívi!

Gudfrøðiliga próvtilfarið

Sambært Bíbliuni er rætturin til lívið rótfestur og grundlagdur í skapanini. Mannaættin verður ikki uppfatað sum ein kosmisk tilvild, men sum úrslitið av eini nærlagdari skapan av einum ævigum Gudi. Mannavirðið stavar sostatt frá Gudi.

Skapanarsøgan í 1 Mós veitir okkum orsøkina til mannavirðið:

"Og Guð segði: »Vær viljum gera menniskjur eftir okkara mynd, okkum líkar, og tær skulu ráða yvir havsins fiskum og yvir himmalsins fuglum og yvir fenaðinum og yvir øllum villdjórunum á jørðini og yvir øllum skriðkyktunum, sum skríða á jørðini!« Og Guð skapaði mannin eftir síni mynd, í Guðs mynd skapaði hann hann, sum kall og konu skapaði hann tey" (1 Mós 1,26-27).

Bíblian staðfestir altso klárt og tíðiliga, at øll menniskju eru virðismikil, tí at tey eru skapað í Guds mynd. Við øðrum orðum eru menniskju virðismikil vegna tað, sum tey eru, og ikki vegna tað, sum tey kunnu gera. Uttan mun til útsjónd, ættarslag og evni, so hava menniskju eitt óendaligt virði, tí at tey rætt og slætt eru menniskju, sum eru skapað í Guds mynd. Og hetta er ikki nakað, sum er ymiskt frá menniskju til menniskju, men nakað, sum er galdandi fyri øll menniskju. Okkara Guds mynd broytist ikki, og tí kann okkara virði heldur ikki broytast. Sostatt kunnu vit eisini taka undir Gregory Koukl, tá ið hann sigur:

”Tað hevur einki at týða, hvussu ung tey eru, ella hvussu gomul tey eru, hvussu lítil tey eru, ella hvussu stór tey eru, hvat ið tey eru før fyri, ella hvat ið tey ikki eru før fyri, um fólk halda, at tey eru virðismikil, dáma tey, ella ikki dáma tey. Tað hevur einki at týða. Hvør einstøk menniskja er vøkur!”  

Henda ómissandi vakurleikan hevur hon, tí at hon er skapað í Guds mynd!

Bíblian staðfestir altso klárt og tíðiliga, at øll menniskju eru virðismikil, tí at tey eru skapað í Guds mynd. Við øðrum orðum eru menniskju virðismikil vegna tað, sum tey eru, og ikki vegna tað, sum tey kunnu gera. Uttan mun til útsjónd, ættarslag og evni so hava menniskju kortini óendaligt virði, tí at tey nevniliga eru menniskju, sum eru skapað í Guds mynd. Hetta er ikki nakað, sum er ymiskt frá menniskju til menniskju, men nakað, sum er galdandi fyri øll. Guds mynd broytist ikki! Og tí broytist okkara rættur til lívið heldur ikki!

Síðani menniskjan er skapað í Guds mynd, og síðani øll hava eitt ómissandi virði (eisini tey óføddu), so er niðurstøðan til fyrru logisku fortreyt eisini greið: Tað er skeivt at drepa eina sakleysa menniskju við vilja.

2. Við fosturtøku verður ein sakleys menniskja dripin við vilja

Av tí at næstan øll menniskju eru samd viðvíkjandi tí fyrru fortreytini, so er tað í roynd og veru bert ein spurningur, ið ein má fáa greiðu á: Hvat er hitt ófødda? Verður ein sakleys menniskja dripin, tá ið ein fosturtøka verður framd? Hetta er tann brennandi spurningurin! Um tey óføddu ikkieru menniskju, so er eingin rættvísgering av fosturtøku neyðug, tí at tá er tað ikki nakar moralskur trupulleiki við fosturtøku. Tá er fosturtøka nakað tað sama, sum at trekkja eina tonn ella okkurt líknandi. Men um tey óføddu harafturímóti eru menniskju, so er fosturtøka ein veruligur moralskur trupulleiki, og tá er eingin rættvísgering av fosturtøku nóg góð. Tann avgerandi spurningurin er altso: Hvat er hitt ófødda?

Visuella próvtilfarið

Hvat gera læknar, tá ið teir fremja eina fosturtøku? Visuella próvtilfarið er ikki til at taka feil av. Við fosturtøku verður ein sakleys og verjuleys menniskja dripin við vilja. Áðrenn tú hyggur eftir hesi upptøkuni, so vil eg líka ávara teg frammanundan, tí at talan er um sera ógvusligar myndir. Men vit mugu eisini vera villig til at vísa fólki myndir og upptøkur, tí at ein mynd kann nevniliga siga meir enn túsund orð. Í bókini Stand For Life leggja John Ensor og Scott Klusendorf eisini dent á, at teir vísa myndir og upptøkur fyri at avdúka fosturtøku fyri tað, ið tað veruliga er, nevniliga harðskapur, ið drepur eitt verjuleyst barn

Sum sagt siga myndir meir enn túsund orð. Og hetta avdúkar fosturtøku fyri tað, ið tað veruliga er: harðskapur, ið drepur eitt verjuleyst barn.

Vísindaliga próvtilfarið

Tað er ein vísindalig sannroynd, at vit eru menniskju líka frá gitnaði. Vit verða ikki spakuliga til menniskju í móðirlívinum, nei, vit menna okkum sum menniskju í móðirlívinum. Og hetta er eisini nakað, sum vit halda á við eftir føðingina. Hitt ófødda er altso ein fullfíggja, einstøk, livandi menniskja:

Fullfíggja: Hitt gitna eggið er fullfíggja líka frá fyrstantíð. Øll upplýsingin, ið nýtist at vera har, er har. Tað einasta, ið tað hevur brúk fyri, er tíð til at vaksa.

Einstøk: Hitt gitna eggið hevur eitt serstakt arvafrøðiligt eyðkenni. Hitt ófødda barnið er sostatt ikki ein partur av mammuni. Harafturímóti er tað ein einstøk vera inni í mammuni.

Livandi: Hitt gitna eggið sýnir alt tað, ið eyðkennir biologiskt lív: stoffskifti, vøkst, reaktión og nøring.

Menniskja: Hitt gitna eggið hevur DNA’ið hjá einari menniskju.

Hitt ófødda er altso ein fullfíggja, einstøk livandi menniskja líka frá gitinaðarstundini. Og tað einasta, sum tað hevur brúk fyri, er rætta føðslu og rættar lívstreytir fyri at fara ígjøgnum øll menningarstigini hjá einari menniskju. Hesum við víkjandi undirstrikar Scott Klusendorf:

“Fosturfrøðin sigur tað klárt. Líka frá teimum fyrstu menningarstigunum eru tey óføddu serstøk, livandi og heil menniskju. Ein og hvør ‘væleydna’ fosturtøka tekur tessvegna lívið av einari livandi menniskju.”

Men hvat so við kropsligum sjálvsavgerðarrætti?

Forsprákarar fyri fríari fosturtøku plaga at siga: Mín kroppur, mín avgerð! Tað er einans kvinnan, sum hevur rættin til at avgera, hvat hon ger við sín egna kropp! Men orðingin er misvísandi. Talan er nevniliga ikki bara um eina kvinnu, men um tvær! Fyri ta einu kvinnuna ræður tað um lívsstíl, men fyri hina er sjálvt lívið í váða. Líkasum mamman er hin ófødda eisini ein livandi menniskja og persónur. Og sjálvt um tú ikki sært hana ella hoyrir hana, so boðar kroppurin hjá hini øføddu kvinnuni kortini frá, hvat ið hon veruliga er:

Hon er livandi. Hon inntekur føði og veksur eins og allar aðrar livandi skepnur. Kroppurin hjá henni mennist í hvørjum, og um tú letur hana vaksa, so fert tú skjótt at síggja, at hon eisini hevur eyguni hjá mammu síni. Hon er livandi!
 
Hon er ein menniskja. Hon er ikki ein hestur ella ein apa, men ein menniskja! Og sjálvt um vit kalla hana fyri eitt fostur, so er hon hóast hetta eitt menniskjafostur. Orðið fostur er einans ein máti at lýsa hennara aldur uppá. Og um vit lata hana liva, so fara vit eisini at lýsa hana sum eitt barn, ein tannáring og ein vaksnan. Í øllum aldursflokkum er hon tað sama: ein menniskja!

Hon er ein persónur. Tá ið mamman velur at enda lívið hjá hini óføddu, so beinir hon ikki fyri einum parti av sínum egna likami. Nei, tað gongur út yvir ein heilt annan persón. Hin ófødda hevur nevniliga sítt egna DNA. Tað er ikki líka sum DNA’ið hjá mammuni ella pápanum. Nei, líkasum tú og eg er hon eisini ein heilt einstakur persónur. Í roynd og veru er tað rættiliga lætt hjá vísindafólki at siga, hvar ið hon byrjar, og hvar ið mamman endar. Tær eru tvær einstakar kvinnur, sum deila sama rúm.

Hevur tú harumframt nakratíð møtt einum persóni, sum ikki var ein menniskja ella eini menniskju, sum ikki var ein persónur? Ella er hesin skilnaður kanska nakað, sum fólk hava funnið uppá fyri at gera tað lættari at skúgva hitt eyðsýnda til viks, nevniliga at hon er ein livandi menniskja og persónur? Men so sigur onkur kanska: ”Hvat ger tað? Hon er jú bara eitt savn av kyknum.” Ja, tað er satt, men er tað ikki eisini satt, at øll menniskju eru eitt savn av kyknum? Og hvussu nógvar kyknur skal ein kvinna eginliga hava, áðrenn vit verja hennara lív? Gevur tað nakra meining at siga, at vit vilja verja hana um nakrar dagar, tí at tá hevur hon nóg nógvar kyknur til at verða roknaða uppí? Nei, tað haldi eg ikki. Hon hevur jú alt tað, sum eyðkennir eina livandi menniskju og persón.

Og tí hava kvinnur rætt, tá ið tær siga: Hendurnar vekk frá mínum kroppi! Kropsligur sjálvsavgerðarrættur er jú galdandi fyri allar kvinnur – eisini tær óføddu. Eingin hevur rættin til at velja eitt læknaligt inntriv fyri hina óføddu kvinnuna, sum hon ikki sjálv hevði valgt!

Niðurstøða

Heimspekiliga, gudfrøðiliga, visuella og vísindaliga próvtilfarið stuðlar fortreytunum, sum eg legði fyri við:

1. Tað er skeivt at drepa sakleys menniskju við vilja.

2. Við fosturtøku verður ein sakleys menniskja dripin við vilja.

3. Tessvegna er tað skeivt at fremja fosturtøkur.

Latum okkum tí ikki longur bara góðtaka tað, sum vit halda, at vit ikki kunnu broyta. Nei, latum okkum heldur stríðast fyri at broyta tað, sum vit als ikki kunnu góðtaka. Latum okkum stríðast fyri teimum minstu! Latum okkum stríðast fyri teimum veikastu! Latum okkum stríðast fyri lívinum!

Keldur

Koukl, Gregory. 2015. Pro-Life Defence Quick-Reference Guide. Stand to Reason.

Sproul, R.C. 2010. Abortion: A Rational Look at an Emotional Issue. Florida: Reformation Trust, s. 21.

http://www.caseforlife.com/

Opstandelsens betydning

Samme dag var to af disciplene på vej til en landsby, som ligger tres stadier fra Jerusalem og hedder Emmaus; de talte med hinanden om alt det, som var sket. Og det skete, mens de gik og talte sammen og drøftede det indbyrdes, kom Jesus selv og slog følge med dem. Men deres øjne holdtes til, så de ikke genkendte ham. Han spurgte dem: »Hvad er det, I går og drøfter med hinanden?« De standsede og så bedrøvede ud, og den ene af dem, Kleofas hed han, svarede: »Er du den eneste tilrejsende i Jerusalem, der ikke ved, hvad der er sket i byen i disse dage?« »Hvad da?« spurgte han. De svarede: »Det med Jesus fra Nazaret, som var en profet, mægtig i gerning og ord over for Gud og hele folket – hvordan vore ypperstepræster og rådsherrer har udleveret ham til dødsstraf og korsfæstet ham. Og vi havde håbet, at det var ham, der skulle forløse Israel. Men til alt dette kommer, at det i dag er tredje dag, siden det skete. Og nu har nogle af kvinderne iblandt os forfærdet os; de var tidligt i morges ude ved graven, men fandt ikke hans legeme og kom tilbage og fortalte, at de i et syn havde set engle, som sagde, at han lever. Nogle af dem, der er sammen med os, gik så ud til graven og fandt det sådan, som kvinderne havde sagt, men ham selv så de ikke.« Da sagde han til dem: »I uforstandige, så tungnemme til at tro på alt det, profeterne har talt. Skulle Kristus ikke lide dette og gå ind til sin herlighed?« Og han begyndte med Moses og alle profeterne og udlagde for dem, hvad der stod om ham i alle Skrifterne. De var næsten fremme ved den landsby, de var på vej til, og Jesus lod, som om han ville gå videre. Men de holdt ham tilbage og sagde: »Bliv hos os! Det er snart aften, og dagen er allerede gået på hæld.« Så gik han med ind for at blive hos dem. Og mens han sad til bords sammen med dem, tog han brødet, velsignede og brød det og gav dem det. Da åbnedes deres øjne, og de genkendte ham; men så blev han usynlig for dem. De sagde til hinanden: »Brændte vore hjerter ikke i os, mens han talte til os på vejen og åbnede Skrifterne for os?« Og de brød op med det samme og vendte tilbage til Jerusalem, hvor de fandt de elleve og alle de andre forsamlet, som sagde: »Herren er virkelig opstået, og han er set af Simon.« Selv fortalte de, hvad der var sket på vejen, og hvordan de havde genkendt ham, da han brød brødet (Luk 24,13-35).

Indledning

Opstandelsen forvandlede disciplenes liv og gav dem et nyt håb. Inden Jesus viste sig for Emmausvandrerne, var de bedrøvede, fordi Jesus var korsfæstet og død. Et andet sted læser vi også, at disciplene holdt sig inde bag lukkede døre af frygt for jøderne (Joh 20,19). De havde jo set, hvordan Jesus var blevet tortureret og dræbt. Og de ønskede for alt i verden ikke at opleve det samme. Men deres frygt blev fjernet, når de mødte den opstandne frelser.

Peters forvandling

Vi kan bruge apostlen Peter som et eksempel: Ligesom Emmausvandrerne var bedrøvede, mistede Peter også alt håbet, når hans Herre var korsfæstet, død og begravet. Men alt dette ændredes, når Jesus viste sig for ham: “Herren er virkelig opstået, og han er set af Simon [dvs. Peter]” (Luk 24,34). Gensynet med den opstandne Jesus ændrede Peters liv så meget, at han nu kom til at knytte hele sit kristne håb nemlig til Jesu opstandelse fra de døde. Og det er det, som får ham til at sige de ord, som vi også plejer at høre i forbindelse med både dåb og begravelse: “Lovet være Gud, vor Herre Jesu Kristi Fader, som i sin store barmhjertighed har genfødt os til et levende håb ved Jesu Kristi opstandelse fra de døde” (1 Pet 1,3). For Peter kom Jesu opstandelse altså til at stå som en markør for noget helt nyt, et helt nyt liv. Og han forbinder det nye og forhåbningsfulde liv til én bestemt historisk begivenhed: Jesu opstandelse fra de døde.

Det kristne håb er altså forankret i Jesu opstandelse fra de døde. Hvis opstandelsen er en virkelig historisk begivenhed, så har vi også et sandt håb – et håb, som vi altid kan glædes over. Men hvis opstandelsen derimod ikke er en historisk begivenhed, så har vi et falskt og tomt håb. I dag vil vi derfor særligt fokusere på dette ene afgørende spørgsmål: Stod Jesus virkelig op fra de døde?

To syn på opstandelsen

I 1. Korintherbrev taler Paulus om to helt forskellige syn på Jesu opstandelse. På den ene hånd “prædikes, at Kristus er opstået fra de døde” (1 Kor 15,12a). Og på den anden hånd har vi det synspunkt, som siger, “at der ikke findes nogen opstandelse fra de døde” (1 Kor 15,12b).

Disse to syn på Jesu opstandelse bliver også diskuteret i dag, ligesom dengang. På den ene hånd tror man fuldt og fast på, at Jesus virkelig er fysisk opstået fra de døde. Og på den anden hånd siger man, at der ikke findes nogen opstandelse fra de døde.

Troen på Jesu opstandelse bliver ofte betragtet som en tåbelig overtro, som slet ikke har noget med virkeligheden at gøre. Men når Paulus møder en lignende påstand, spørger han: “Men når det prædikes, at Kristus er opstået fra de døde, hvordan kan så nogle af jer sige, at der ikke findes nogen opstandelse fra de døde?” (1 Kor 15,12).

Øjenvidnerne

Dette er et godt spørgsmål, fordi denne prædiken er ikke noget, som man bare har fundet på. Derimod er opstandelsesbudskabet tæt knyttet til øjenvidnerne til den opstandne Jesus: Jesus blev set af Simon (Peter) og de andre apostle. I 1. Korinterbrev siger Paulus endda, at mere end fem hundrede mennesker så Jesus på én gang (1 Kor 15,3-8). Flere end 500 øjenvidner kunne altså bekræfte, at Jesus virkelig var opstået fra de døde. Det, som giver denne lange liste af øjnevidner en særlig historisk autoritet, er, at de fleste af dem var endnu i live, når Paulus skrev 1 Korinterbrev. Med andre ord siger Paulus: ”Hvis du ikke tror mig, gå så hen til øjnevidnerne og spørg dem.”

En virkelig begivenhed

Gud har virkelig grebet ind i verdenshistorien! Gud har virkelig rejst Jesus op fra de døde! Det, at opstandelsen er en virkelig begivenhed, er afgørende for det, som jeg står og siger her i dag. For hvad består vores håb af, hvis det ikke er knyttet til virkeligheden? Jesu legemlige opstandelse er helt central, og uden den er der ingen kristendom.

En person, der tror på en Jesus, som ikke er opstået fra de døde, tror på en kraftløs Jesus, en død Jesus. Og det er ikke noget, som kan ændre mennesker og hele verden! Men vi tilbeder ikke en kraftløs og død Jesus. Vi tilbeder en mægtig, opstanden og levende frelser! Og dét er noget, som kan ændre både mennesker og hele verden! Det var også det, som ændrede Peter og prægede hans forkyndelse. I en prædiken, som Peter holdt for Israelitterne kort efter Jesu opstandelse, siger Peter f.eks.: “Livets fyrste dræbte I, men Gud oprejste ham fra de døde. Det er vi vidner om” (ApG 3,15). Og, som vi har hørt i dagens tekst, forkynder forsamlingen i Jerusalem præcis det samme budskab: “Herren er virkelig opstået, og han er set…” (Luk 24,34).

Han viste sig for apostlene og flere end 500 brødre på én gang. Og dette forvandlede disciplenes liv totalt! Mødet med den opstandne Jesus forvandlede apostlene i sådan en grad, at de endda var villige til at dø for deres tro.

Løgnere er dårlige martyrer

Inden opstandelsen gemte de sig bag låste døre pga. deres frygt (Joh 20,19). Efter opstandelsen var de forvandlet! Og hvis deres opstandelsestro var bygget på en stor løgn, ville de aldrig have været villige til at betale så høj en pris for deres tro.

Man plejer at sige, at løgnere er dårlige martyrer, fordi ingen er villig til at dø for noget, som man ved er en løgn. Disciplene stod nemlig i en situation, hvor det var muligt for dem at vide, hvorvidt opstandelsen var sand eller falsk. Og deres villighed til at lide og dø for opstandelsesbudskabet understreger, at de ikke var løgnere, og at de virkelig troede, at Jesus var stået op fra de døde.

Vi skal genkende og blive genkendt

Et under er virkelig sket. Jesus stod op fra de døde! Eller som forsamlingen i Jerusalem sagde til Emmausvandrerne: “Herren er virkelig opstået, og han er set af Simon” (Luk 24,34). Og præcis denne kendsgerning giver livet et helt nyt og forhåbningsfuldt indhold. Døden er slet ikke slutningen! Eller som Paulus siger et sted: ”Men nu er Kristus opstået fra de døde som førstegrøden af dem, der er sovet hen” (1 Kor 15,20). Dvs. at vi skal stå op fra de døde, ligesom Jesus stod op fra de døde. Og ligesom den opstandne Jesus så sine kære igen, og disciplene så Jesus, således skal vi på grund af ham også se vore kære igen og de os. Ligesom Emmausvandrerne genkendte Jesus, således vil vi også genkende og blive genkendt, når vi står op fra de døde.

Det herliggjorte legeme

Ja, det er sandt, at Emmausvandrerne ikke genkendte Jesus med det samme. Men det gjorde de dog senere, når Jesus tog brødet, velsignede og brød det og gav dem (Luk 24,30). Hvordan kan det være, at de ikke genkendte Jesus med det samme?

Det var hans herliggjorte legeme, der var årsag til det. Men da de sad til bords sammen, og Jesus gjorde akkurat det samme, som han havde gjort ved det sidste måltid før sin død, ’da åbnedes deres øjne, og de kendte ham’ (v.31). Selv om vi ikke på nogen måde forstår den fulde rækkevidde af det, som her fortælles, står det alligevel klart: De genkendte ham, som de tidligere havde set og været sammen med. Det var den samme Jesus, og hans legeme var det samme, som det, der blev lagt i graven. Men nu var det åndeliggjort og herliggjort (Aksel Valen-Sendstad). 

Dette herliggjorte legeme er også forklaringen til, at Jesus pludselig blev usynlig for Emmausvandrerne. Det var altså det samme legeme, men der var også noget ekstra.

Håbets sang

Hvad kan vi så lære af alt dette? Jo, ligesom Jesus stod op, således skal vi også stå op. Ligesom Jesus havde et herliggjort legeme, således vil vi også have et herliggjort legeme. Og ligesom Jesus blev genkendt, således vil vi også genkende og blive genkendt hjemme hos Gud i Himlen. Dette gensynshåb kommer også til udtryk i nogle ord fra en svensk vise: Mødes og skilles er livets gang, skilles og mødes er håbets sang.” Og denne håbets sang blev født, når Jesus stod op fra de døde og viste sig for sine venner.

Afslutning

Hvilke følger har Jesu opstandelse så for os? Jo, siden Jesus virkelig stod op fra de døde, så betyder dette, at:

1. Jesus har sejret over døden.
2. Derfor kan vi lægge vores liv og evighed i hans stærke hænder.

3. Og derfor kan vi også glæde os over, at døden ikke er et endeligt farvel, men at vi vil komme til at opleve en fantastisk gensynsglæde hjemme i Himlen.

Dette er håbet, som vi ejer i vor opstandne frelser – et håb, som vi både kan leve på og dø på! Amen.

Skynsom trúgv